Abstract
For det Japanske samfunnet markerte det politiske maktskiftet i 1868 starten på store omveltninger. I løpet av få år ble landet endret fra et føydalt samfunn til en enhetlig moderne stat. Det ble gjort store forandringer på alle felt i samfunnet, også det religiøse. Sentrale myndigheter brukte den religiøse politikken til å legitimere egen maktovertagelse og sikre videre støtte i folket. Keiseren fikk en sentral plass i den nye staten, og det ble etablert et shinto med keiser og keiserhuset guddommer i sentrum. Dette skulle virke samlende for folket, og samtidig markere avstand til tiden før 1868 der buddhismen hadde hatt en sentral posisjon og mye makt.
Fujikô var i 1868 en religiøs tradisjon lokalisert i og rundt dagens Tokyo. Gruppen hadde Fuji-fjellet som sentrum for sin religiøse aktivitet. Fujikô var en lekmannsbevegelse med grupper løst knyttet sammen på bakgrunn av felles religiøs praksis og tro. Pilegrimsreiser til Fuji-fjellet sto sentralt i tradisjonen, men som en erstatning for disse ressurskrevende reisene ble det flere steder konstruert små Fuji-kopier. Denne oppgaven tar for seg utviklingen i en konkret gruppe innen Fujikô, Maruyamakô, i perioden 1868-94. Shinto-sekten Maruyamakyô ble i løpet av denne perioden etablert med utgangspunkt i Maruyamakô.
Shinto-sekten Maruyamakyô var et resultat av en nasjonal religiøs reform, og en ny forståelse av religiøsitet. Oppgaven vist at lokale forhold og aktører spilte en avgjørende rolle i hvordan nye religiøse grupper faktisk ble seende ut. En organisering i det statlige religiøse systemet var ikke ensbetydende med en tvungen endring av gammel tro og praksis.
Utviklingen i Maruyamakyô synliggjør et samfunn i en brytningstid. Spenningen mellom gamle folkelige tradisjoner og nye idealer var stor. Og samtidig som religionen tok opp i seg elementer fra shinto og en ny forståelse av religiøsitet, beholdt Maruyamakyô sin egenart og tilknytningen til en føydal fortid.