Abstract
Sammendrag
Det er en vanlig oppfatning at den greske tragedie har vokst ut av kulten rundt guden Dionysos og at skuespillerens forgjenger er en prest eller sjaman. I denne oppgaven forsøker jeg å se etter andre sammenhenger rundt tragediens fødsel.
I kapittel en undersøker jeg sammenhengen mellom den rike dikttradisjonen, som blomstret i Hellas før tragedien ble til, og den greske tragedien. Innholdsmessige tar tragedien over eposets behandling av den greske mythos. Formmessig lærer tragediedikterne av de homeriske epos. Men det er også klare brudd med den episke tradisjonen blant annet ved at det innføres dialog. Det virkelig nyskapende ved tragedien er, i følge Herington, at tragedien benytter seg av alle diktformene som eksisterte i Aten på denne tiden. Det var vanlig ellers at dikterne holdt seg til bare en type dikt og meter. Tragedien utkonkurrerer all annen gresk diktning og overtar dens plass og status. Fra tragediens storhetstid blir det, så vidt man vet, ikke produsert noen annen diktning av betydning i gresk antikk.
I kapittel to spør jeg hva som kan ha vært skuespillerens forgjenger, hvis det ikke er en sjaman eller en prest. Man hadde i Hellas på denne tiden tre litt ulike typer formidlere av diktning. Det var kitaroden, korsangeren og rapsoden. De fremførte ulike typer dikt i noe ulike former. Skuespilleren kan ha hentet noe fra dem alle tre, men det virker som om rapsoden, fortelleren av homeriske epos, er den som ligger nærmest skuespilleren.
Sentralt i dette kapitlet står skuespillerens presentasjon av tid, sted og karakteren de fremstilte. I motsetning til rapsoden brukte skuespilleren seg selv som et tegn.
I kapittel tre ser jeg på om innføringen av skriftspråket har hatt noe å si for utviklingen av gresk tragedie. Fortelleren var vel ansett i samfunnet i gresk antikk og ble betraktet som den som brakte den greske phaideia til den neste generasjonen. Det var rett og slett en lærer som behersket kunnskapens vev. Det er fortellerens funksjonen som lærer Platon går løs på når han kritiserer diktekunsten. Jeg undersøker forskjellen i Platons og Aristoteles’ holdning til diktningen. Tragedien blir ansett som en del av diktningen av dem begge to.
Dette siste perspektivet, forskjellen mellom en muntlig og en skriftlig kultur er lett å trekke over til vår egen tid. Vi lever, i følge Walter Ong i ”the second orality,” noe som kan gi oss en større lydhørhet overfor en muntlig formidling – som jo teatret er.