Abstract
Sammendrag
Denne oppgaven handler om den latinamerikanske frigjøringsteologiens synds- og nådelære. Læren har jeg utdypet gjennom en analyse av bøkene The Amnesty of Grace av Elsa Tamez og The Principle of Mercy av Jon Sobrino.
Frigjøringsteologi er en kontekstuell teologisk retning. Kontekstuell teologi vil i denne sammenhengen bety en måte å tolke og forkynne Bibelen på, der det tas hensyn til samtidens sosiale og politiske kontekst. Frigjøringsteologiens kontekst tar utgangspunkt i de fattige i Latin-Amerika: frigjøringsteologene har tatt et standpunkt for de fattige.
I den latinamerikanske frigjøringsteologien bruker de begrepet strukturell synd. I den tradisjonelle kristne teologiens syndslære fremstilles synden hovedsakelig som menneskets medfødte tilbøyelighet til å gå imot Guds forordning. Denne syndslæren er hovedsakelig individorientert. Synden gjør at mennesket ikke lenger evner å leve etter Guds intensjoner. Det frigjøringsteologiske syndsbegrepet, strukturell synd, er imidlertid et kollektivt syndsbegrep. Den strukturelle synden utspiller seg på samfunnsnivå, og den viser seg i urettferdige politiske, økonomiske og kulturelle strukturer. Begrepet strukturell synd kan i forhold til den tradisjonelle teologiske tolkningen av synd kan hevdes å være reduksjonistisk. Jeg vil imidlertid hevde at frigjøringsteologiens syndslære slik den blir presentert i bøkene til Tamez og Sobrino tilføyer et aspekt til syndslæren: det kollektive. Den kontekstuelle syndsforståelsen er preget av at synden ikke er lik for alle. Noen er i større grad enn andre ansvarlige for den strukturelle synden. Ut fra en frigjøringsteologisk tilnærming blir dette uttrykt ved at de fattiges synder ikke kan sammenlignes med undertrykkernes. Den personlige synden er en del av alle mennesker, men den strukturelle synden kan ikke tilskrives alle.
Strukturell nåde er et begrep som brukes i den frigjøringsteologiske nådelæren. Begrepet er ment å uttrykke hvordan nåden utspiller seg på strukturelt og samfunnsmessig plan, gjennom frigjøringsbevegelsen og andre frigjørende hendelser. Ifølge frigjøringsteologien er den strukturelle nåden og frigjøringen en manifestasjon av Guds nåde. Den har et kollektivt element ved at den virker på et helt samfunn og ikke bare på enkeltindivider. Den strukturelle nåden er et middel mot den strukturelle synden. Tamez er protestant og Sobrino er katolikk, derfor har jeg også undersøkt hvordan deres konfesjonelle bakgrunn kommer til uttrykk i nådelæren deres. Jeg har også redegjort for hvordan komponenter innenfor nådelæren, som rettferdiggjøring ved tro og tilgivelse blir tolket ut fra en frigjøringsteologisk tilnærming, og problemer knyttet til dette. Når det gjelder Sobrinos og Tamez' konfesjonelle bakgrunn og hvordan den kommer til uttrykk i nådelæren, er det tydelig at de holder seg innenfor sine konfesjonelle tradisjoner i valg av tematikk. Forfatterne fokuserer på ulike emner når det gjelder nådelæren. Sobrino fokuserer på tilgivelsen som er et av de viktigste aspektene ved den strukturelle nåden, rettferdiggjøring er ikke et tema i hans nådelære. Han ser på nåden som en kraft som helbreder mennesket og gjør det i stand til rettferdige handlinger. Tamez fokuserer på rettferdiggjøring ved tro, og hvordan det rettferdiggjorte mennesket kan arbeide for frigjøringen. Selv om deres forskjellige bakgrunn kommer til uttrykk ved valg av tema, er imidlertid det frigjøringsteologiske perspektivet mest fremtredende hos begge. Dermed blir det heller ingen vesentlige forskjeller i Sobrinos og Tamez' nådelære, når det gjelder hvordan nåden virker på mennesket. Følgene av deres nådelære er at mennesket kan arbeide for frigjøring. I Tamez' og Sobrinos nådelære kommer Guds nåde til uttrykk gjennom frigjøringsbevegelsen og de fattige.