Abstract
SAMMENDRAG
Denne undersøkelsen tar sikte på å undersøke om det eksisterer en relasjonell likhet mellom det antikke klassiske Athens iscenesettelse definering og behandling av liminale skikkelser som fremmede andre, og tilsvarende i vår norske samtid. Ut fra Simone de Beauvoirs begrep den andre og perspektivet ’fremmedhet’ har jeg formulert begrepet den fremmede andre, forstått som kvinne av annen etnisk opprinnelse enn majoriteten i et samfunn. Ved både å være kvinne og en fremmed blir hun dobbelt den andre. Undersøkelsen søker å vise hvordan ’fremmedhet’ benyttes som et prinsipp og en strategi for å skape avstand til og kategorisere liminale skikkelser som gjennom sin liminalitet betraktes som overskridere av aksepterte kategorier og dermed som truende på samfunnsstrukturen. Mine hovedteoretikere er antropologen Victor Turner, teaterviteren Richard Schechner og klassiskforskeren Synnøve des Bouvrie, som utvides med kulturteori og feminisme. Sentralt står Turners teorier om samfunnets definering og redefinering av verdier gjennom symbolske genre, og dermed hans teorier om liminalitet og det sosiale drama, Schechners performance-teori og Bouvries analysemodell for tragedier. Undersøkelsen er delt i tre hovedbolker hvorav del 1 utgjør den fremmede andre før, del 2 den fremmede andre nå og del 3 en relasjonell sammenligning og konklusjoner. Forskningsobjektet i del 1 er det klassiske samfunnets iscenesettelse, definering og behandling av den fremmede andre. Evripides tragedie Medeia står her som eksempel på dette samfunnets iscenesettelse av liminale skikkelser som fremmede andre. Medeia-skikkelsen, som er en fremmed kvinne fremstår som kroneksemplet på denne formen for iscenesettelse, og kan således tolkes som et mentalt bilde på den fremmede andre, hvis avskygninger viser seg inn i vår tid. I denne delen dannes først et overblikk over samfunnsorganiseringen i det klassiske Athen, for så å spesielt fokusere på dette samfunnets forhold til kvinner og fremmede. Deretter analyseres Evripides Medeia-skikkelse i lys av dette, og ut fra hovedteoriene. Forskningsobjektet i del 2 er vår norske samtids iscenesettelse, behandling og definering av den fremmede andre. Oslo Nye Centralteatrets produksjon Bollywood Ibsen. Fruen fra det indiske hav står her som eksempel på en slik iscenesettelse. I denne ser jeg først på hvordan den norske nasjonalkulturen ble skapt i tråd med defineringen inn i en nasjon, og hvordan den nasjonale bevissthet basert på nasjonalkulturen og en romantisk nasjonalisme fremdeles opprettholdes i dag og er bestemmende for identitets-skapelsen. Videre ser jeg på hvordan dette i kombinasjon med en konsolidering av nyere verdier skaper en innenfor-utenfor-dynamikk, og kan forklare det anstrengte forholdet som det norske samfunnet har til sine minoriteter. Deretter analyseres produksjonen Bollywood Ibsen. Fruen fra det indiske hav som en scenisk og kulturell iscenesettelse av den fremmede andre i lys av dette ut fra den teorien jeg benytter. I del 3 foretas en relasjonell sammenligning. Her sammenlignes de to ulike kulturer og jeg argumenterer for å se en relasjonell likhet mellom disse samfunns iscenesettelse, definering og behandling av liminale skikkelser som fremmede andre. Jeg argumenterer samtidig for at dette behovet i begge samfunn for å iscenesette overskridende liminale skikkelser som fremmede andre kan tolkes som utløst av pågående sosiale drama i begge samfunn. Ut fra en slik forståelse kan denne formen for iscenesettelse ses som avfødt av ’redressive actions’ i sosiale drama som handler om disse samfunnenes konsolidering, beskyttelse og opprettholdelse av kulturelle verdier i konflikt med den potensielle trusselen fra påvirkning utenfra.