Sammendrag
SAMMENDRAG
Oppgaven tar for seg byggeskikken i Øvre Hallingdal, representert ved hallingstua, som var det vanlige bolighuset på gårdene i Ål. Gjennom et tidsspenn på 200 år ønsker jeg å belyse hallingstuas livsløp sett i lys av Michael Thompsons Rubbish Theory. Oppgaven er delt i tre deler.
Første del er en form- og funksjonsanalyse av den førindustrielle hallingstua. Både byggtekniske og interiørmessige detaljer blir beskrevet, samt en oversikt over de ulike varianter av stua som fantes. Et eget avsnitt tar for seg dekoren i stuene og de mest kjente rosemalerne fra Ål. Livet i stuene og kjønnsmessige forskjeller forteller om levevilkårene i det gamle bondesamfunnet.
Deretter følger del 2 om tiden etter det store hamskiftet og begynnelsen på 1900-tallet, som ble starten på store omveltninger i bygda. Åpningen av jernbanen og utbyggingen av de lokale vannkraftressursene fikk betydning for moderniseringsprosessen. Både materielt og mentalt opplevde ålingene en gradvis endring. Forandringene på hallingstuene ga seg først og fremst utslag i en bedre utnyttelse av eksisterende areal, og ved utvendig kledning av tak og vegger.
Hallingstuene fremsto med ny ham. Først etter 2. verdenskrig ble det en full differensiering av huset, med separat kjøkken, soverom, bad og WC. På 1960-tallet ble det bygd mange nye bolighus på gårdene og de gamle stuenes skjebne var usikker. Ulike holdninger til gamle gjenstander resulterte i at mange av hallingstuene ble solgt ut av bygda, degradert til stølsbu eller stua ble leid ut. Andre bønder bevarte huset med nye påbygg eller bygde inn stua. Mange av de gamle stuene er derfor bevart mer eller mindre intakt, skjult inne i større bygninger.
Siste del av oppgaven tar for seg hallingstuene som ble solgt og fraktet ut av bygda stokk for stokk. Hallingstuene med sitt potensial for flytting fikk ny aktualitet. I første omgang som museumsgjenstand og samlerobjekt, senere som oppfyllelse av hyttedrømmen. Det begynte med at representanter for den borgerlige kultureliten, i forbindelse med nasjonsbyggingsprosessen, fattet interesse for den frie norske bonde og vår unike bygningsarv. Vakre hallingstuer med rosemalte interiører ble flyttet til villahager i hovedstaden.
Etableringen av våre folkemuseer i 1890-årene, sørget for at gamle laftete stuer ble bevart for ettertiden ved å tilbakeføre stuene til sin opprinnelige form. I forbindelse med en nostalgisk bølge med økt interesse for bonderomantikk, som feide over landet på slutten av 1960-tallet, fikk gamle tømmerstuer ny anvendelse. Perioden falt sammen med en tid hvor det var lett tilgang på gamle laftehus. Slik ble hallingstuene spredt rundt i landet. I dag er stuene blitt verdifulle antikviteter og bøndene ønsker å bevare stuene selv. Flere unge som etablerer seg på Ål i dag restaurerer de gamle stuene og tar husene i bruk som helårsbolig. Thompsons teori har gyldighet for de hallingstuene som i mitt prosjekt havnet på museer og i private samlinger. De aktuelle hallingstuene har gjennomgått de tre fasene som han beskriver, oversatt til norsk som: den flyktige fasen, skrotfasen og varighetsfasen. Hallingstuer anvendt som hytter passer inn i Grete Swensens forbrukskurve, hvor de er symbol på en bestemt kultur- og tidsperiode.