Abstract
Målet med denne oppgaven er å belyse visse trekk ved økologisk jordbruk i Norge i et nytt årtusen. Jeg har fokusert på tre perspektiver jeg mener til sammen danner et helhetlig bilde av et komplekst tema. Perspektivene er verdier og motivasjon, den økologiske identitet og endring.
Oppgaven er basert på intervjuer med 13 bønder, foretatt høsten 2003. Avisartikler, den økologiske bevegelsens tidsskrift Jordvett / Ren Mat, samt intervjuer med mennesker i byråkrati og organisasjoner som arbeider med økologisk jordbruk, er brukt som støttekilder.
Etnologien viste i lang tid en særlig interesse for bønder, da denne gruppa ble ansett for å være bærere av en folkelig kultur som var truet av industrialiseringen. I motsetning til fagets klassikere, som ofte la vekt på materiell kultur, er jeg hovedsakelig interessert i verdier og holdninger blant dagens økologiske jordbrukere. Materielle forhold trekkes bare inn om de kaster lys over disse temaene.
Røttene til moderne økologisk jordbruk kan spores tilbake til begynnelsen av det radikale 1970-tallet. Miljøødeleggende forurensning begynte å gjøre seg gjeldende på stadig nye områder. Et økende antall unge mennesker i den vestlige verden ønsket å ta avstand fra et samfunn hvis fremste mål syntes å være kontinuerlig økonomisk vekst. Å flytte på landet og drive jordbruk, ble et relevant svar for mennesker som ønsket en livsstil de kunne forsvare etisk. Noen av disse mer eller mindre utopiske prosjektene utgjorde grunnstammen i det som utviklet seg til å bli en bevegelse for økologisk jordbruk i Norge. På 80-tallet ble en spesifikk utdannelse og et offisielt regelverk etablert. I 1990 kom et viktig vendepunkt, da en økonomisk støtteordning for bønder som ønsket å legge om til økologisk jordbruk ble etablert. Siden den gang har sektoren opplevd jevn vekst, og er i dag en liten, men betydningsfull del av norsk landbruk.
For å forstå verdier og holdninger innen det økologiske jordbruket i Norge i dag, har jeg fokusert på informantenes erfaringer og tanker. Jeg begynner analysen med å kartlegge verdier og motivasjoner. Hvorfor driver folk økologisk? Hvorfor begynte de, og hva er det som driver dem til å fortsette?
Ikke overraskende er miljøhensyn en framtredende grunn til at mine informanter driver økologisk. At fugler og dyr vender tilbake til gårdene etter noen års økologisk drift, tas som tegn på at de nye metodene er mer miljøvennlige.
En annen betydelig motivasjon er den personlige og profesjonelle utfordringen som er involvert. På grunn av forbudet mot kunstgjødsel og sprøytemidler, mener økologiske bønder at det kreves mer kunnskaper og større arbeidsinnsats for å lykkes med denne driftsformen.
Flere av informantene fortalte at et overgripende motiv for å drive økologisk, var følelsen av å gjøre noe ”riktig.” Inspirert av Mary Douglas, hevder jeg at diskursen om økologisk landbruk i stor grad handler om å skille mellom riktig og galt, rent og forurenset.
I det andre empiriske kapittelet analyserer jeg det jeg har kalt ”den økologiske identitet.” På grunn av avvikende holdninger og praksis, ble økologiske bønder i mange år møtt av motstand i tradisjonelle bygder. Følelsen av å være annerledes (enten denne posisjonen var ønsket eller ikke) har vært en skjellsettende erfaring for de fleste økologiske bønder. Jeg hevder at individualisme har vært noe av et kulturelt ideal innen den økologiske bevegelsen. Dette er med på å forklare hvordan økobønder har ”overlevd” i et miljø som ofte har vært svært lite imøtekommende.
I det siste empiriske kapittelet går jeg nærmere inn på hvordan informantene opplever endringene det økologiske jordbruket har gått gjennom, med vekt på perioden etter 1990. Staten har gradvis tatt makten over et felt som tidligere var uavhengige idealisters domene. Da norsk regelverk for økologisk produksjon ble underordnet EUs lover som en følge av EØS-avtalen, forsvant ytterligere makt ut av det økologiske miljøet.
Til idealistenes gremmelse, er penger i ferd med å bli en motiverende faktor for folk som ønsker å legge om. Konvensjonelle bønder uten sterk idealistisk overbevisning, blir i dag tiltrukket av det økologiske jordbruket. Flertallet av mine informanter er positive til hvert dekar som legges om. Puristene er imidlertid bekymret for at det økologiske jordbrukets identitet blir utydelig, at økologiens holistiske perspektiver blir glemt i iveren etter å få varene inn i supermarkedenes hyller.
Jeg konkluderer med at økologisk jordbruk i dag blir oppfattet som en løsning for å drive landbruket i en mer miljøvennlig retning. Som et samfunnskritisk og antimaterialistisk prosjekt, har det imidlertid mistet mye av sin betydning. Flertallet av mine informanter er ikke særlig bekymret over denne utviklingen.