Abstract
Sammendrag:
Denne hovedoppgaven tar utgangspunkt i den danske tannlegen og forfatteren Alfred Bramsen (1851-1932) og hans ivrige agitasjon for den såkalte fletcherismen en populær tyggediett preget av teknokratisk ingeniørtankegang, som opprinnelig ble utviklet av den amerikanske forretningsmannen Horace Fletcher (1849-1919). Bramsen prøvde gjennom tre tiår å overbevise sine landsmenn og sine nabolands innbyggere om at Fletcher hadde kommet fram til den eneste rasjonelle måte å spise på. I oppgaven har jeg beskrevet hvordan Fletchers tyggesystem ble omtalt i dansk og norsk offentlighet fra Bramsen lanserte det i skriftet Kunsten at spise (1906) til hans siste bok ble utgitt i 1930. Samtidig har jeg undersøkt hvorvidt det skjedde en holdningsendring til Bramsens danske tapning av dietten i løpet av perioden; spesielt blant tannleger, medisinere og andre reformister, men også i Bramsens primære målgruppe: Lesende middelklasse og borgerskap.
Som innfallsvinkel til undersøkelsen har jeg tatt utgangspunkt i metaforen menneskemotoren . Den termodynamiske framstillingen av kroppen som nærmest en levende forbrenningsmotor, utgjorde fra andre halvdel av 1800-tallet til ut i mellomkrigsårene et viktig kulturelt og vitenskapelig rammeverk for så vel reformister som for den unge ernæringsvitenskapen. Bramsen hevdet selv at hans budskap gjennomgikk tre stadier: Fra å bli latterliggjort i 1906 til å ignoreres på 1910-tallet for så å allment anerkjennes på 1920-tallet. Jeg har brukt disse tre stadiene til å dele inn oppgaven, samt problematisere Bramsens påstand om offentlighetens holdningsendring. Ved å anvende vitenskapsteoretikeren Ludwik Flecks begrepsapparat argumenterer jeg for at en slik endring ikke fant sted verken i den etablerte legestand, blant tannlegene eller samtidige kostholdsreformister. Det som derimot fant sted var en endring i ernæringsvitenskapens dominerende tankestil. Den metaforiske framstillingen av kroppen som nærmest en vandrende drivstofftank, ble i mellomkrigstiden utkonkurrert av en biokjemisk modell hvor vitaminer og hormoner ble informasjonsbærere i et organisk kommunikasjonssystem. Grundig tygging ble på bakgrunn av denne nye tankestilen viktig i mellomkrigstidens dietetiske diskurs, men ikke med utgangspunkt i det maskinelle kroppsbilde Bramsen tviholdt på. Like fullt ble tyggingens fysiologiske fordelaktighet trolig indirekte styrket som vitenskapelig faktum av Bramsens mangeårige agitasjon. Flere forhold indikerer også at den teknokratiske fletcherismens appell økte på 1920-tallet parallelt med publikums tiltagende følelse av å leve i en mer effektivitetsorientert maskinalder.