Abstract
Barktøy, også kalt tapa, er et tekstilmateriale som lages av innerbark fra trær som trives i verdens tropiske områder, og som lages ved sammenfiltring av fibre ved banking av bastflak. Oppgaven omhandler en gjenstand fra de etnografiske samlingene ved Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo. Dette er et dekorert plagg i poncho-form, med opprinnelse i Stillehavsområdet. Framstillingsprosessen av barktøy forklares kort, gjenstanden beskrives, og spørsmål angående dens proveniens og historie behandles. Gjenstandens bevaringsmessige tilstand blir vurdert, med vekt på mulig nedbryting av cellulose. Alternativer for behandling vurderes, med bakgrunn i etiske betraktninger om etnografisk konservering. Særlig diskuteres balansen mellom fordelen ved å fjerne skadelig overflateskitt og bedre gjenstandens utseende, kontra faren for å rense vekk materiale som kan gi informasjon om gjenstandens historie. Oppgaven gjennomgår i noe detalj de analyser og tester som ble foretatt for å velge metoder for rensing og avspenning/gjenvinning av original form. Særlig tyngde er lagt på tester av midler til tørrensing, i form av svamper og rensepulvere i naturlige og syntetiske gummistoffer. Det ble foretatt grunnstoffanalyser av noen slike midler i elektronmikroskop, og deres arbeidsegenskaper ble vurdert. Rensesvamp og lokal befuktning med ultrasonisk befukter ble valgt som metoder for behandlingen av gjenstanden. Selve den praktiske gjennomføringen av konserveringen beskrives kort, sammen med de erfaringer som ble gjort underveis i prosessen.