Abstract
Oppgaven analyserer i et modernitetsteoretisk perspektiv den politiske tenkningen i et knippe av revolusjonstiårets sentrale dansk-norske opplysningstidsskrifter. Det undersøkes hvilke grunner skribentene hadde for fortsatt å støtte eneveldet og hvordan disse ble utfordret. Det legges vekt å på å få frem hvordan de mange politiske debattene i perioden, om blant annet den franske revolusjon, adelen og trykkefrihet, speilet en usikkerhet knyttet til hvorvidt mennesket ville være i stand til å styre seg selv uten sterk overordnet autoritetsinstans. Videre vises det hvordan en del skribenter utviklet en mer kompromissløs holdning over eneveldet. De skilte klarere mellom stat og samfunn, understreket at monarken ikke var over loven og at rettferdighet og håndhevelse av det enkelte autonome individs umistelige rettigheter var statsmaktens hovedansvar. I tråd med oppgavens modernitetsteoretiske perspektiv blir denne utviklingen sett i sammenheng med fremveksten av en moderne historiebevissthet og transformasjonen av selve politikkforståelsen i kjølevannet av den raskt økende endringstakten, også i Danmark-Norge, mot slutten av 1700-tallet.