Nasjonalisering av historien : historieskriving og politikk i Usbekistan 1987-1998

Abstract

Sammendrag

Denne oppgaven er en analyse i hvordan historie og historiefremstilling ble brukt som et politisk verktøy i Usbekistan mellom 1987 og 1998. Den tar utgangspunkt i historiske artikler, og analyserer hvordan offisiell historieskriving speilte den politiske utviklingen og hvilke mål denne fremstillingen ønsket å nå. Metodiske er oppgaven derfor historiografisk. Oppgavens tidsmessige avgrensing kan anses som en overgangsperiode mellom to stabile regimer. Oppgaven er delt opp i to hoveddeler – 1987-1991 og 1991-1998, hvor skillelinjen er markert ved republikkens uavhengighet, august 1991. Samtidig er det også en periode hvor en usbekisk nasjonalisme har stor politisk kraft. Under glasnost forsøkte først en opposisjonell intelligentsia å skape en mer markert ”usbekiskhet”, på bekosting av den all-sovjetiske og til dels russiske kulturen og historieskriving. I 1989 derimot, blir den nasjonalistiske diskursen overtatt av den nye regjeringen under ledelse av Islam Karimov. Sentralt i denne oppgaven er hvordan nasjonalistene under glasnost brukte omskriving av offisiell sovjetisk historiefremstilling som et middel i kampen om større selvstyre for Usbekistan fra 1990-1991. Det samme regimet beholder makten etter Sovjetunionens oppløsning, og viderefører mye av den nasjonalistiske retorikken fra glasnosttiden. Etter 1991 blir nasjonalismen det bærende ideologiske fundamentet for det postsovjetiske regimet. Denne oppgaven argumenterer for at den offisielle nasjonalismen hadde tre eksplisitte politiske mål; legitimering av regimets politiske monopol, legitimering av statens Usbekistans eksistensrett uavhengig av sovjetiske nasjonalitetspolitikk, og å skape et helhetlig kulturelt og historisk bilde i et nasjonsbyggende øyemed for det multietniske Usbekistan. I dette henseende, ble historie aktivert som det mest sentrale redskapet for å nå disse målene. Overordnet forteller oppgaven om hvilken nyttig ressurs historie kan være for et diktatorisk regime. Samtidig belyser den hvordan et ikke-demokratisk regime legitimerer sitt politiske monopol. Og, oppgaven analyserer i hvilken grad en postsovjetisk republikk er preget av sin sovjetiske fortid; hvilken politisk praksis og politiske verktøy har blitt videreført etter 1991 og hvorfor.

Nøkkelord er; historiebruk, nasjonalisme, nasjonsbygging, regimelegitimering, postkolonialisme og forholdet mellom den sovjetiske og postsovjetiske orden.