ABM-avtalen - suksess eller fiasko? : Richard M. Nixon og Henry A. Kissinger - forhandlingsstrategi for ABM-avtalen

Abstract

Denne oppgaven omhandler ABM-avtalen mellom USA og Sovjetunionen. Avtalen ble undertegnet i 1972 i forbindelse med SALT I. Oppgaven tar utgangspunkt i at Richard Nixon og Henry Kissinger ønsket å bygge ut et landsdekkende missilforsvar, Safeguard, i begynnelsen av Nixons første presidentperiode (1969-72). Resultatet av ABM-forhandlingene ble derimot at ingen parter fikk utvikle mer enn to ABM-baser hver, hvilket var en sterk begrensning i forhold til administrasjonens planer for Safeguard. Hvorfor ble resultatet i 1972 så annerledes enn Nixon og Kissinger ønsket i 1969?

Oppgaven omhandler amerikanske hensyn og argumenter for avtalen, og baseres på amerikansk kildemateriale og litteratur. Det redegjøres for den historiske utviklingen av missilforsvar. Nixons presidentperiode var preget av détente og avspenning. Det jevnbyrdige forholdet mellom USA og Sovjetunionen var avgjørende for at partene kunne forhandle om offensive og defensive strategiske våpen.

Internt møtte Nixon problemer. Det republikanske partiet hadde mindretall i begge kamre i Kongressen. Vietnam-krigen påvirket både holdningen til store forsvarsbudsjetter og nye våpenprogrammer. Fokuset i denne oppgaven er forhandlingstaktikken. Nixon og Kissinger fokuserte for mye på Kongressen når de utarbeidet forhandlingstaktikk for SALT og ABM, og la for liten vekt på selve forhandlingene og de sovjetiske intensjoner. Roger Putnams modell for analyse av forhandlinger er teoretisk rammeverk.

ABM- en suksess eller fiasko? Oppgaven konkluderer med at den var en fiasko for Nixon og Kissinger, og mye av skylden for dette tillegges nettopp forhandlingsstrategien. De fleste andre beskriver ABM-avtalen som en suksess, fordi den var en stabiliserende faktor de nesten 30 årene den eksisterte.