Hide metadata

dc.date.accessioned2013-03-12T11:14:02Z
dc.date.issued2007en_US
dc.date.submitted2007-04-18en_US
dc.identifier.citationMonstad, Anne Kristine. Amerikansk utenrikspolitikk fra 1977-1981: Camp David-avtalen. Hovedoppgave, University of Oslo, 2007en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/23598
dc.description.abstractSammendrag FNs sikkerhets¬råd vedtok resolusjon 242 den 22. november 1967 som krevde israelsk tilbaketrekning fra områder tilegnet under seksdagerskrigen til gjengjeld for arabisk anerkjennelse. Resolusjonen oppfordret også partene til å løse flyktningeproblemet, som omfattet flere hundre tusen palestinske flyktninger. Da Carter ble innsatt som president i 1977 hadde han klare mål om en helhetlig fred i Midtøsten av økonomiske og politiske grunner. Midtøsten med sine oljeressurser var strategisk viktig ikke bare for USA, men for hele den vestlige økonomien, og derfor var det viktig å sørge for stabilitet. Samtidig var det viktig å forhindre økt sovjetisk innflytelse i regionen og økt radikalisme. I denne hovedoppgaven har jeg tatt for meg Carters Midtøsten-politikk under hans presidentperiode. Jeg har gått gjennom ulike kilder for å få dannet meg et helhetsperspektiv for hva som påvirket fredsprosessen og for å besvare følgende problemstillinger som min hovedoppgave er bygget på: Hvilke faktorer bidro til at det ble en bilateral avtale mellom Israel og Egypt fremfor en helhetlig fred i Midtøsten? Hva slags utenrikspolitiske og innenrikspolitiske faktorer virket inn på Carter-administrasjonens Midtøsten-strategi? De kildene jeg har benyttet meg av er primærkilder som regjeringsdokumenter fra Det hvite hus og memoarer. Blant sekundærkilder har jeg benyttet offentlige publikasjoner og artikler skrevet av personer som var nært knyttet til forhandlingsprosessen. William B. Quandt som var både en del av Nixon-, Ford- og Carter-administrasjonens stab har en uvurderlig bakgrunn å skrive om dette temaet. Sentralt for prosessen frem til en helhetlig fred måtte partene (palestinerne, Israel, Egypt, Syria, Jordan og Saudi-Arabia) ta standpunkter til fire hovedprinsipper: (1) Fredens karakter: Hvordan skulle freden fortone seg i praksis? Er fred mer enn bare fravær av krig? (2) Territoriell grensedragning: Hvor langt måtte Israel trekke seg tilbake, og hvordan skulle man i denne sammenheng ivareta Israels sikkerhet? Hvordan skulle FN-resolusjon 242 tolkes? (3) Palestina-spørsmålet: Hvordan skulle man løse det palestinske flyktningeproblemet, og hvilken rolle skulle palestinerne ha under forhandlingene? Skulle palestinerne få sin egen stat, eller annen form for selvstyre? (4) Representasjonsspørsmålet: Hvordan skulle partene representeres i Genève? Skulle de arabiske statene representeres som en delegasjon med felles aspirasjoner eller individuelt? Hvordan skulle palestinernes interesser under forhandlingene ivaretaes og av hvem? Under samtalene viste det seg at partene stod så langt fra hverandre i mange av de sentrale spørsmålene at Carter-administrasjonens tilstrebelser om tette motsetningsgapet mellom partene ikke fullt ut førte frem. Carters visjoner og mål om en helhetlig fred i Midtøsten måtte løpende tilpasses rammebetingelsene, og ved å justere om strategien og ambisjonene greide Carter-administrasjonen imidlertid å få partene til å bli enige om en avtale om fred. På Camp David ble partene enige om to rammeavtaler. Den ene rammeavtalen dannet en ramme for en helhetlig fred i Midtøsten, og den andre rammeavtalen omhandlet en israelsk-egyptisk fredstraktat. Etter Camp David, greide Israel og Egypt etter sterk involvering fra Carter å inngå en bilateral fredsavtale som innebar israelsk tilbaketrekning fra Sinai-halvøya, samt at Israel og Egypt anerkjente hverandre og opprettet et normalisert diplomatisk og økonomisk forhold. Betingelsene i denne avtalen ble fulgt opp, men førte ikke til noen varig fred i Midtøsten. Grunnene til at ambisjonene og strategiene måtte justeres ned har jeg delt inn i to hovedgrupper; innenrikspolitiske og utenrikspolitiske påvirkningsfaktorer. Innenrikspolitisk var rammebetingelsene for Carters handlerom i Midtøsten gitt av sitt eget partis sterke relasjoner til det amerikanske jødiske samfunnet, av den pro-israelske lobbyen og Kongressen. Disse rammebetingelsene gjorde at Carter i realiteten ikke hadde reell makt til å kunne presse Israel til innrømmelser for å få fremdrift i fredsprosessen. Samtidig kunne han ikke fullt ut fokusere på fredsprosessen, ettersom også andre saker måtte få høy prioritet, som bl.a. forhandlinger om Panama-, SALT- og GATT-avtalen. I tillegg opptok flysalgspakken mye av Carter-administrasjonens tid og ressurser. Sist, men ikke minst måtte han etterhvert rette fokus mot gjenvalget. Av utenrikspolitiske faktorer som hadde innvirkning på fredsprosessen var først og fremst det skjeve utgangspunktet mellom partene forut for forhandlingene. Egypt var avhengig av fremdrift i forhandlingene og israelske innrømmelser på territorielle spørsmål og Palestina-spørsmålet. Israel, derimot, ønsket først og fremst en avtale med Egypt uten at dette skulle innebære territorielle innrømmelser på Vestbredden og Gaza, og uten reelle politiske innrømmelser overfor palestinernes situasjon. Iran-krisen og trusselen om sovjetisk innflytelse i regionen gjorde det enda viktigere for USA å sikre seg en avtale, og en bilateral avtale mellom Egypt og Israel syntes å være mer realistisk å oppnå innen kort tid. Carter-administrasjonen gikk derfor inn for en bilateral avtale fremfor en avtale om helhetlig fred i regionen. Camp David-avtalen innebar ikke noen praktiske forbedringer for palestin¬erne på Vestbredden og Gaza, men åpnet for en teoretisk mulighet for dette. I 1994 signerte Israel og PLO Oslo-avtalen, som innebar begrenset politisk og territorial makt til palestinerne på Vestbredden og Gaza, og en av forutsetningene for dette var et israelsk regjeringsskifte og den nye regjeringens vilje til å tildele palestinerne politisk og territorial innflytelse. I motsetning til Oslo-avtalen, ble Camp David-avtalen bare en løsning på papiret. Camp David-avtalen var unik på grunn av sitt innhold, men de politiske omstendighetene gjorde at potensialet ikke ble realisert.nor
dc.language.isonoben_US
dc.titleAmerikansk utenrikspolitikk fra 1977-1981: Camp David-avtalen : fra visjon til realiteten_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.date.updated2007-11-07en_US
dc.creator.authorMonstad, Anne Kristineen_US
dc.subject.nsiVDP::070en_US
dc.identifier.bibliographiccitationinfo:ofi/fmt:kev:mtx:ctx&ctx_ver=Z39.88-2004&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.au=Monstad, Anne Kristine&rft.title=Amerikansk utenrikspolitikk fra 1977-1981: Camp David-avtalen&rft.inst=University of Oslo&rft.date=2007&rft.degree=Hovedoppgaveen_US
dc.identifier.urnURN:NBN:no-16918en_US
dc.type.documentHovedoppgaveen_US
dc.identifier.duo56569en_US
dc.contributor.supervisorGeir Lundestaden_US
dc.identifier.bibsys07161348xen_US


Files in this item

FilesSizeFormatView

No file.

Appears in the following Collection

Hide metadata