Abstract
Oppgaven tar utgangspunkt i at erfaringen av rom er knyttet til rommets særtrekk og dimensjoner, samtidig vil menneskets forestillinger og eksistensielle spørsmål farge denne erfaringen og gi den historisitet og tilhørighet. I oppgaven analyseres gravanlegg og edelmetalldepoter fra eldre jernalder innenfor kommunene Klepp og Time, med det siktemål å skape en forståelse for de romlige strukturer de er uttrykk for. Samtidig anvendes praksisteori for å få et grep om de føringer som ligger til grunn for menneskelig atferd i rom. Parallelt synliggjøres den gjensidige struktureringen mellom mennesker og materiell kultur. Gravanleggene grupperer seg innenfor to nivåer, der majoriteten synes å være tilknyttet samtidige gårder, og dermed er uttrykk for territorielle relasjoner og bånd til gårdens tidligere beboere. På det andre nivået ser en del gravanlegg ut til å kunne knyttes til samlingssteder som tingsteder og store gravfelt. Slike steder har fremstått som tyngdepunkter i den topografiske strukturen, og har bundet mennesker sammen gjennom felles genealogi, historie og landskap. Edelmetalldepotene tolkes som kosmiserende ofre foretatt av en elite for å legitimere makt og kontakter med andre sfærer. Depotenes nedleggelseskontekst, gjerne i relasjon til stein/vann, underbygget en slik tolkning. Spesielt i forbindelse med samlingsstedene ble topografiske trekk som vannårer og høyder/berg/stein foretrukket. Slike trekk ble også tildels gjenfunnet for de gårdsnære gravanleggene.