Abstract
Avhandlingen omhandler endringer i boligfunksjonen i Oslo i middelalderen, fra ca 1025-1450. Hovedmaterialet er dokumenterte bebyggelsesrester fra Mindets tomt/Søndre felt i Gamlebyen. Endringer i boligfunksjonen blir ved hjelp av Anthony Giddens strukturasjonsteori forsøkt satt i sammenheng med en tilpasning til bylivet og utvikling av en urban identitet.
Utgangspunktet for undersøkelsen er toromsstua, som var det vanligste bolighuset i byene i middelalderen. Det blir argumentert for at denne hustypen hadde sine røtter på landsbygda, og at planløsningens opprinnelse kan trekkes bakover til jernalder. Toromsstua ble i byen som på landet konsekvent orientert øst/vest. I byen lå hjørneildstedet i tillegg alltid mot sydveggen. Disse forholdene kan ha hatt sin opprinnelse i den norrøne religionens forestillinger og kosmologi. Disse faktorene kan tyde på at de første innbyggerne i byen hadde større tilknytning til det rurale enn det urbane.
Utviklingen av boligfunksjonen i Oslo i middelalderen viser hvordan tradisjonelle landsens stuebygninger i byen, gradvis utvikler seg til bytilpassete bygninger langs stretet. Denne endringen i boligfunksjonen skjedde gradvis over ca 300 år. I løpet av dette tidsrommet gikk toromsstua fra å være byens viktigste bolighus, til å bli erstattet av stretebygningen. Mens stuebygningene vendte seg mot det private gårdsrommet, vendte de tettstilte stretebygningene seg mot det folksomme gaterommet. Ettersom plassen ble mangelvare og gaten fikk økt betydning, utviklet det seg på 1300-tallet en boform som var tilpasset de urbane forhold. I motsetning til på 1000-tallet skilte disse bolighusene seg klart ut fra den rurale bebyggelsen i områdene rundt byen, og var med på å stadfeste innbyggernes urbane identitet.