Justisfeil ved politiets etterforskning : Noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak
Metadata
Show metadataAppears in the following Collection
Abstract
Forfatteren tar utgangspunkt i straffesaken mot Stein Inge Johannessen som satt uskyldig varetektsfengslet i ni måneder for drap. Rachlew arbeidet selv som politietterforsker ved avdelingen som etterforsket saken, og i avhandlingens prolog skriver han:Alt vi presterte var å konstruere vår egen versjon av hva som hadde skjedd. Flere la sågar sin profesjonelle stolthet ned i arbeidet, som gikk ut på å tegne et overbevisende bilde av Stein Inge som drapsmann.
Avhandlingen består av et innledende sammendrag (Del I) og fire artikler (Del II). I sammendraget introduseres begrepet Justisfeil, hvor fokus rettes inn mot politiets etterforskningsmetoder og prosessene som i sentral faglitteratur beskrives som de umiddelbare og underliggende årsaker til at uskyldige mennesker blir dømt.
Avhandlingen er et tverrfaglig arbeid og bygger blant annet på kognitiv- og sosialpsykologisk teori om beslutningstaking, hvor menneskets begrensede evne til å forholde seg objektivt står sentralt. Rachlew illustrerer teorien ved å henvise til aktuelle straffesaker, og påpeker at når beslutningstakeren mener å kjenne sannheten, inntrer flere og gjensidig forsterkende psykologiske prosesser, prosesser som synes å øke i styrke etter hvor mye som står på spill.
I artiklene 1–4 belyses utvalgte etterforskningsmetoder fra juridiske, rettspsykologiske og kriminologiske perspektiv. Artikkel 1 Det er han, tror jeg – om utpeking av gjerningsmenn og artikkel 2 Eyewitness identification following a staged event, omhandler politiets anvendelse av vitnekonfrontasjoner – en etterforskningsmetode som i internasjonal faglitteratur om uriktige domfellelser fremheves som den hyppigste av de umiddelbare årsakene til at uskyldige blir dømt. I lys av teori og egen empiri dokumenteres behovet for oppdaterte retningslinjer for norsk politi. Artikkel 3 Politi og informanter. Partnere i lovens navn, uten lov omhandler politiets anvendelse av informanter. Dette er en etterforskningsmetode som norske myndigheter ikke har ønsket å lovregulere fordi det kan være «prinsipielt betenkelig å lovfeste regler som oppfordrer til angiveri». I lys av teori og egen empiri stiller Rachlew spørsmålet om etterforskningsmetoden blir mindre betenkelig ved å la politiet selv regulere og kontrollere forhandlingene mellom politiet og deres informanter. Løgndeteksjon er blitt en betydelig industri, og i artikkel 4 Løgnforskningens tunnelsyn beskriver Rachlew konturene av et fagområde der økonomiske motiv synes å ha fått minst like stor plass som vitenskaplig kunnskap om emnet. Fremstillingens kritiske utgangspunkt er om samfunnet er tjent med forskernes streben etter en feilfri løgndetektor, og mens vi venter: Har samfunnet behov for apparater som ikke fungerer som påstått av de som anvender dem.
Avhandlingen belyser sider ved politiets etterforskningsfunksjon som i norsk kontekst ikke er gjort til gjenstand for systematisk granskning tidligere, og i sammendraget understreker Rachlew betydningen av å belyse problemstillingene i et systemteoretisk perspektiv.