Falstad fangeleir - minner og refleksjoner fra lokalbefolkningen

Abstract

Falstad fangeleir minner og refleksjoner fra lokalbefolkningen

Masteravhandling av Stine Beate Bergestuen Veileder: Per Ole Johansen Universitetet i Oslo, Institutt for kriminologi og rettssosiologi Våren 2009

Sammendrag

Under 2.verdenskrig opprettet den tyske okkupasjonsmakten nærmere 500 fangeleire i Norge. Tema for denne avhandlingen er den nest største og antatt mest brutale av disse. Falstad fangeleir ble opprettet i skogbruksbygda Ekne i Levanger, høsten 1941. Frem til frigjøringen levde lokalbefolkningen side om side med brutale overgrep på norske og utenlandske fanger. Trolig ble nærmere 300 fanger henrettet i Falstadskogen i løpet av disse årene. Det er lokalbefolkningen, naboene til leiren og vitnene til vold og undertrykkelse, som her forteller sin historie. Først er det et spørsmål om hvordan de opplevde nærværet av fangeleiren under krigen. Dernest er det sentralt i avhandlingen hvorledes denne særskilte krigserfaringen har virket inn på livet i ettertid.

Inntil fangeleiren ble etablert merket folk lite til den tyske invasjonen i Ekne, og for flere av informantene var Falstad fangeleir deres første møte med krigen. Lokalbefolkningen ble underlagt en rekke restriksjoner som følge av leiropprettelsen, og fremfor alt fikk de begrenset sin bevegelsesfrihet. Alle i bygda måtte ha oppholdstillatelse, og ved reise ut av bygda måtte de få innvilget reisetillatelse. Det var heller ikke lov å ferdes i nærheten av leirområdet. De største forandringene som følge av leirvirksomheten var imidlertid de daglige opplevelsene av vold og overgrep. Om nettene kunne de høre skudd fra henrettelser i den omliggende skogen. Den synlige volden og vissheten om det som foregikk i skogen var en stor påkjenning. Trolig kan den beskjedne forekomsten av NS-medlemskap og tyskerarbeid i bygda tilskrives leirens tilstedeværelse i så måte. Lokalbefolkningen kunne riktignok ikke unngå en viss kontakt med tyskerne på Falstad. Likevel var denne begrenset. Det oppstod imidlertid god kontakt mellom lokalbefolkningen og flere av fangene. Mange fanger arbeidet utenfor leiren og på gårdene i bygda. I denne forbindelse smuglet fangene mye mat inn i leiren. Om noen i bygda stilte seg passive til leirvirksomheten, så forekom det et omfattende hjelpearbeid i Ekne. Daglig ble det smuglet mat, pakker og brev inn i leiren. Noen var mer aktive enn andre, og det varierte hvor mye den enkelte deltok i hjelpearbeid. Det blir imidlertid ikke fremhevet enkeltpersoner i avhandlingen. De fleste gjorde det de kunne for å hjelpe fangene, og det var i sannhet slik at ikke alle kunne hjelpe alle. Hjelpen forekom både spontant, på oppdrag fra pårørende og mer eller mindre organisert. Informantenes refleksjoner rundt sin egen hjelpeinnsats er videre et sentralt anliggende. Valget om å hjelpe fangene blir beskrevet som en selvskreven reaksjon under tiden. Hjelpen var fremfor alt altruistisk motivert, men den var på samme tid en måte å utøve motstand mot okkupasjonsmakten og leirregimet. Lokalbefolkningens rolle som hjelpere er følgelig sentralt i avhandlingen.

Sentralt er også deler av historien som det viste seg vanskelig å snakke om. Tausheten omkring fangebehandlingen og de faktiske forholdene i leiren, er noe det blant annet blir sett nærmere på. Blant annet drøftes informantenes taushet omkring de østeuropeiske fangene på Falstad. Det er kjent at denne fangegruppen ble behandlet særdeles dårlig, og sovjetiske og jugoslaviske fanger utgjorde et stort flertall av de henrettede i Falstadskogen. Den manglende omtalen av disse fangene var derfor påfallende, og et overordnet spørsmål i avhandlingen er hvorledes denne tausheten kan forklares. Hvorvidt de hadde kjennskap til disse fangene er da sentralt. De østeuropeiske fangene var isolert i leiren og var ikke i arbeid på gårdene i like stor grad som de norske fangene. Kontakten med lokalbefolkningen var således svært begrenset. Den fysiske avstanden gjorde det vanskeligere og mer risikofylt å hjelpe denne fangegruppen. Samtidig var mangelen på psykisk nærhet og moralsk ansvar overfor disse fangene trolig av betydning i denne sammenheng. At folk hovedsakelig hjalp norske fanger, blir her til langt på vei tolket som at de var seg selv nærmest i denne sammenheng. Det var lettere å føle empati og moralsk ansvar ovenfor sine egne, de man kunne relatere seg mest til. I denne sammenheng er det særlig den kriminologiske tenkemåte kommer til utrykk. Et kritisk blikk på faktiske forhold og diskurs gjør avhandlingen til noe mer enn en tradisjonell historisk fremstilling av fortiden.

I avhandlingen blir det avslutningsvis stilt spørsmål ved hvorvidt krigserfaringene har hatt betydning for enkeltpersoner og livet i bygda i ettertid. Om mye er glemt fra tiden med Falstad, så er det fremdeles en tid som har satt sitt preg på livet etterpå. Informantene har på en og samme tid et behov for å legge krigen bak seg, og for å holde liv i historien og formidle denne videre til kommende generasjoner. Det fremheves da særlig betydningen av at historien ikke må glemmes slik at man i fremtiden kan ta lærdom av det som skjedde. Med avhandlingen ønsker jeg å kunne gi et bidrag til nettopp dette.