| dc.description.abstract | Hovedproblemstillingen i avhandlingen er hvilke implikasjoner innføring av elektronisk merking som kontrolltiltak rettet mot trusselutøvere i saker om vold i nære relasjoner kan ha. Hovedvekten er lagt på å belyse implikasjoner for utøverne. For å belyse problemstillingen fra ulike sider, har jeg gjennomført halvstrukturerte intervjuer med ulike informantgrupper: personer som utøver vold, personer som behandler voldsutøvere, personer som jobber opp mot voldsutsatte, og personer som har vært med på å utvikle ordningen fra systemets side.
Den elektroniske merkingen er tenkt å bestå av to mobile enheter som kommuniserer med hverandre – den ene er offerets alarm, den andre enheten kobles på utøver. Når utøver beveger seg for nært, utløses en alarm hos politiet. Den uttalte målsettingen med elektronisk merking, er at man ønsker å gi ofre for vold i nære relasjoner bedre beskyttelse, og at man ønsker å forskyve belastningen ved å bære alarm fra offer til utøver og gjennom dette ansvarliggjøre den som utøver trusselen.
Elektronisk merking er et tiltak som pr. i dag ikke er satt i verk. I og med at tiltaket ennå ikke er ferdig utviklet eller prøvd ut, er et sentralt spørsmål innledningsvis hva slags tiltak elektronisk merking er ment å være. Vil det være en form for straff, eller et forebyggende tiltak? At tiltaket er nytt reiser også spørsmål om hvem man skal merke. I avhandlingen foretas det en drøfting av hvem som er egnet for elektronisk merking, om egnethet skal vurderes, og hvem som eventuelt skal foreta en slik egnethetsvurdering. Empirien viser at det er ulike synspunkter på hva slags tiltak elektronisk merking er, men de fleste er enige om at elektronisk merking vil være en straff eller ”en form for straff”. Det er også ulike syn på hvorvidt alle som bryter kontaktforbud automatisk skal merkes eller ikke, og hvem som eventuelt har den nødvendige kompetanse til å foreta en slik egnethetsvurdering.
Hovedtyngden i fremstillingen dreier seg om implikasjonene for den enkelte utøver, for utøvere som gruppe og for samfunnets syn på de handlingene elektronisk merking retter seg mot – altså vold i nære relasjoner. I avhandlingen drøftes både praktiske konsekvenser merking vil kunne ha i hverdagen, og psykologiske belastninger for utøverne. Jeg drøfter også implikasjoner for trusselutøvere og trusselutsatte i lys av implikasjoner knyttet til det å bære voldsalarm. Analysen viser at det ikke nødvendigvis er slik at elektronisk merking vil oppleves som mindre inngripende enn fengsling, men at merking faktisk kan oppleves som mer inngripende. Samtidig viser intervjuene at noen kan oppleve elektronisk merking som ”hjelp til selvhjelp” mens andre vil oppleve det å bli merket som en ren provokasjon. Stigmatisering som følge av å bli elektronisk merket er et tema som opptar alle informantgrupper.
I avhandlingen drøfter jeg om det er grunn til å tro at elektronisk merking vil innebære økt ansvarliggjøring av utøver, samt hvilke ulike utslag merkingen kan føre til på individnivå og samfunnsnivå. Et viktig funn er at det er grunn til å forvente at det i praksis vil være mer snakk om en prinsipiell enn en praktisk overføring av ansvar. Det er heller ikke entydig at elektronisk merking vil føre til økt ansvarliggjøring: for noen vil merking virke ansvarliggjørende, for andre ikke. Det alle informantene imidlertid er enige om, er at elektronisk merking alene ikke er nok. For å lære å ta ansvar for egne handlinger, må voldsutsatte få hjelp i form av terapi.
Et annet spørsmål avhandlingen belyser er om det er grunn til å tro at ofre for vold i nære relasjoner blir bedre beskyttet og får bedre livskvalitet gjennom innføring av elektronisk merking. Også her er det ulike syn. Noen mener voldsutsatte vil få bedre beskyttelse, mens andre mener at det vil være vanskelig for voldsutsatte å ha tillit til et tiltak som baserer seg på at utøver skal bidra til at systemet er operativt. Det er imidlertid enighet om at voldsalarm og elektronisk merking sammen vil kunne virke mer trygghetsskapende enn det ene tiltaket alene.
Mot slutten av avhandlingen foretas det en mer overordnet teoretisk drøfting av ulike sider ved elektronisk merking. Her drøftes ulike trekk ved elektronisk merking i lys av historiske trekk ved utviklingen av kontrolltiltak. Deretter belyser jeg om terskelen for å innføre et kontrolltiltak som elektronsk merking er blitt lavere som følge av at vi lever i et samfunn som utvikler seg retning av et overvåkningssamfunn. Det foretas også en drøftelse av hvorvidt innføring av elektronisk merking innebærer en risiko for at kontrollen i samfunnet eser. Til slutt drøftes implikasjoner av innføring av merking for utøverne i lys av stigma- og stemplingsteori. Dette omfatter både hvordan handlinger defineres som avvikende, og teorier om hvordan avvikere skal bære sitt stigma i møte med majoritetsbefolkningen eller de ”normale”, samt forutsetninger for at stigma skal virke. | nor |