Abstract
Problemstillingen for oppgaven er hvordan smugling av asylmigranter foregår og hvordan den oppleves og forstås av de ulike involverte i feltet for menneskesmugling og dens kontroll. Jeg har forsøkt å svare på dette gjennom intervjuer med både personer som har søkt asyl i Norge, og med ansatte i politi og asylsøkerorganisasjoner. I tillegg har jeg analysert litteratur og offentlige dokumenter som omhandler menneskesmugling.
Et hovedfunn i mitt materiale er at smuglingen oppleves som en tjeneste de reisende ønsker og trenger. Menneskesmuglerne er ikke årsaken til reisen, men en muliggjørende struktur som motvirker de strukturene som i stadige større grad hindrer mennesker fra fattige og ”flyktningeproduserende” land å reise til EU- og Schengen-land. Mens noen bruker profesjonelle menneskesmuglere under hele reisen, er det andre som reiser selv eller ved hjelp av amatører og venner store deler av reisen. For selve innfarten til EU/Schengen har imidlertid alle jeg snakker med, fått profesjonell hjelp. Resursene som kreves for å mobilisere seg ved hjelp av smuglere, er så store at kun få personer kan antas å ha mulighet til dette. De jeg snakker med, må anses å være et unntak blant verdens flyktende.
At det er en ønsket tjeneste, hindrer likevel ikke at mange av de reisende er utsatt for en rekke ulike og alvorlige påkjenninger og farer som resultat av reisen med menneskesmuglere. Noen må reise på livsfarlige og meget anstrengende måter, til fots gjennom villmark eller innesperret i båter og lastebiler. I tillegg frykter noen overgrep fra smuglerne. Spesielt utsatt er kvinner og reisende med barn. Faren for å bli tatt av grensepoliti og sendt hjem, og usikkerhet på hvor man kommer til å ende opp, er andre påkjenninger de reisende opplever. Samspillet mellom kontrollmyndigheter og smuglere kan anses som en viktig årsak til disse utsatthetene. Grunnleggende må utsatthetene likevel ses som forårsaket av asylsøkersystemet og innvandringskontrollen i Europa. Den nødvendigheten smuglernes hjelp innebærer, gjør samtidig at de reisende aksepterer dårlig behandling og utnyttelse av smuglerne, og ikke melder slikt til politiet. En av de reisende beskriver det som viss et udyr kommer når du holder på å drukne. Da gir du udyret hånden din uansett.
Men de reisende har også andre måter å se på menneskesmuglerne på enn som udyr. Noen ses som ekte skurker og ”mafia”. Andre beskriver dem mer som vanlige forretningsfolk, andre igjen som noen som gjør dem en tjeneste, snille mennesker, til og med modige og gode hjelpere. Sosial avstand har mye å si for hvordan de oppfatter smuglerne, men også den behandlingen de får. De reisendes syn preges gjennomgående av en ambivalens for personer som samtidig er kriminelle eller ”monstre”, men også hjelpere. Onde hjelpere og gode profitører er begreper jeg har brukt for å beskrive denne dobbeltheten.
Flere smuglere beskriver seg selv som gode profitører. De anser virksomheten som hederlig arbeid som kommer kunden til gode. Noen menneskesmuglere mener også at de er gode, moralske hjelpere, til og med idealistiske politiske aktører. En NGO-arbeider fokuserer mer på ond-hjelper-elementet. Politiet mener det i de fleste tilfeller er snakk om onde profitører og kyniske skurker, som tar penger uten å gi noen goder.
Menneskesmuglerøkonomien består av små lokale grupper, så vel som transnasjonale nettverk, uten at det er snakk om store hierarkiske organisasjoner og mafia. Denne fragmenteringen av virksomheten gjør det mulig for de reisende å utøve et konsumentpress overfor smuglerne under markedslignende forhold. Relasjonen sikrer en viss varekvalitet, det vil si at de reisende kommer dit de ønsker på en så sikker måte som mulig, avhengig av den pris de betaler. Dette kan rettferdiggjøre et syn flere smuglere har av sin virksomhet som en sikkerhetstjeneste de tilbyr mot betaling. Full trygghet for de reisende gir det imidlertid ikke.
I den strafferettslige kontrollen med menneskesmugling har jeg pekt på et dobbelt ønske om å beskytte de reisende mot de onde profitørene og å hindre mennesker i å søke asyl i Norge. I praksis er det likevel det siste elementet som vinner fram. De reisende blir sittende igjen med noe man kan anse som den minst gunstige offerposisjonen tenkelig. Kundeforholdet til smuglerne gjør at de reisende ikke har noen mulighet for å tilkalle formell kontroll i tilfelle av overgrep eller svindel. Deres forestilte (og ofte misforståtte) offerposisjon blir derimot utnyttet til fulle for å kriminalisere smuglerne og øke kontrollen mot den illegale innvandringen. Tar man utgangspunkt i den utsatte situasjonen til de reisende, er det tydelig at det kreves endringer på flere plan i politikken ført overfor asylinnvandrere.
The theme of the thesis is human smuggling, in the meaning of assisting a person to illegally cross a border. The central question is how the smuggling of asylum migrants is carried out and perceived by the different parts involved in the fields of human smuggling and its control. To answer this, I make use of qualitative interviews with people who have applied for asylum in Norway, and with employees in the police and NGOs working with asylum seekers. In addition, academic and journalistic literature as well as public documents concerning the smuggling of asylum seekers is analyzed.
One of my main findings in the study is that human smuggling is perceived as a service the travellers want and need. The facilitators are generally not forcing people into the smuggling process: Instead, the human smuggling system should be considered a structure that neutralises the steadily tightening structures preventing people from "refugee producing" countries to travel to the EU and Schengen countries. While some travellers are using professional smugglers during the entire journey, others travel large parts of the trip on their own and/or with the help of amateurs and friends. For the entry to the EU/Schengen however, all travellers I talked to were in need of more professional help. This stage of the journey requires resources on a scale overwhelmingly surpassing the average assets carried by migrants. Thus my interviewees, who were able to muster the resources for the final stage of migration, must be considered to be exceptions, not representatives, of displaced people worldwide.
Notwithstanding, while the smugglers’ services are desired they still expose the travellers to considerable danger and stress. Some have to travel in life threatening and strenuous ways, on foot through the wilderness or confined to locked spaces in boats and trucks. In addition, harassment from the smugglers is an obvious factor to many women and travellers with children. The possibility of being compromised during a border crossing, being arrested by police and sent home, not to mention the looming uncertainty of where the final destination will be, are other forms of stress the travellers are experiencing. The interplay between the agents of border control and the smugglers must be considered as being a key factor contributing to these vulnerabilities – although they originate in the structures of the refugee system and immigration control in Europe. The escape option represented the smugglers’ services, make travellers accept ill-treatment and exploitation by the smugglers, and keeps them from reporting the traffickers to authorities in the country of origin or destination. One of the travellers describe it as if a beast appears when you are about to drown. Despite the beast being an evil creature, you will instinctively reach out for its hand.
However, travellers also share other images of the smuggler than that of a beast. Some are seen as genuine bandits and members of a "mafia". Others are described more as regular businessmen, as someone who's selling a service, and even as kind and brave; as good helpers in times of need. The travellers’ views are characterized by an overall ambivalence: The smugglers are criminals or "monsters", but at the same time also helpers. Hence I have deployed the terms evil helpers and good profiteers to describe this duality.
In media and academic research, smugglers of people often present themselves as good profiteers. They consider their business as honest work benefiting the customer. Some also believe that they are good helpers with strong moral fibre, and even idealistic political actors. An NGO-worker I talked with focused more on the evil helper aspect, while the police believe that in most cases they are cynical evil profiteers, stripping desperate refugees of their assets without providing any real benefits.
Examining recent research literature, I conclude that the trafficking economy is mainly made up by small local groups, at times cooperating with transnational networks. There is no evidence of large hierarchical organizations or “mafias” monopolizing certain routes or areas. This fragmented business makes it possible for the travellers to exercise some degree of consumer power over the smugglers in market-like conditions. The relationship ensures a certain product quality, which means that the travellers can get to their destination as safe as possible, depending on the price (This could justify the view smugglers have of their own activities as a security they offer for a fee). Be that as it may, full security for the travellers can never be guaranteed.
Conclusively, I point out a dual policy in the criminal justice system dealing with trafficking: Firstly it wishes to protect the travellers from the evil profiteers; secondly it aims to prevent people from applying for asylum in Norway. In practice, it is the latter that wins through, effectively placing the travellers in the least favourable victim position possible. The illegal costumer relation between smugglers and travellers prevents the latter from turning to the formal authority system in cases of abuse or fraud. Their imagined (and often misunderstood) victim position is on the other hand exploited to the fullest to criminalize human smuggling and increase the control of illegal immigration. Thus after viewing the process of human smuggling through the lens of the traveller, I conclude that fundamental changes, at several levels in the policy directed at asylum migration, are direly needed.