Abstract
I denne avhandlingen rettes søkelyset mot hvordan situasjonen kan fortone seg for mennesker som kommer ut fra soning, og i denne forbindelse spesielt mot den betydning sosiale nettverk og fritid har i forhold til integrasjon i normalsamfunnet . Utgangspunktet for avhandlingen er Oslo Røde Kors Nettverksarbeid [ORKN], et konsept rettet mot tidligere rusmisbrukere og løslatte fra soning. Nettverksarbeidet har som målsetting å bistå den løslatte i overgangen fra fengsel til samfunnet, etter endt soning. Den løslatte blir koblet med en frivillig som skal fungere som en støtte i og etter løslatelsesfasen. Koblingen kan beskrives som en usynlig overføring av sosial kompetanse, og målsetningen er at deltageren, med støtte fra den frivillige, får økte muligheter til å bygge seg et nytt sosialt nettverk.
Avhandlingen bygger på intervju og litteraturstudie. Det empirisk materialet stammer fra intervjuer med både ledere, frivillige og deltagere i nettverksarbeidet. Hovedtyngden av intervjumaterialet kommer fra intervjuer med 8 av deltagerne, dvs. 8 tidligere rusmisbrukere og/eller løslatte fra soning som deltar i nettverksarbeidet. Det har også blitt gjennomført intervjuer med 3 frivillige nettverksarbeidere . Videre har det blitt gjennomført intervju/samtaler med lederen i Røde Kors nettverksarbeid og lederen i ORKN. Grunnen til at deltagerne utgjør den største intervjugruppen er at det er denne gruppens tanker og opplevelser rundt gjeldene tematikk som har vært av størst interesse. Intervjuer med leder og frivillige har blitt ansett som et svært viktig supplement til forståelsen av disse problemstillingene.
Det er en todelt problemstilling som utgjør rammen for denne avhandlingen.
På den ene siden ser vi nærmere på hvilken betydning sosiale nettverk og sosial kapital har for de løslatte i forhold til integrasjon i normalsamfunnet etter endt soning, og på hvilken måte ORKN kan bistå den løslatte i denne situasjonen. Tilbakefallsstatistikken i Norge er høy, og det er en rekke behov som melder seg for den løslatte etter endt fengselsopphold. Fangebefolkningen kan beskrives som en gruppe kjennetegnet ved akkumulert velferdsdeprivasjon og i mange tilfeller blir deres livssituasjon, både materielt og sosialt sett forverret etter et fengselsopphold. Flere av disse har et sterkt ønske om å etablere et helt normal liv , men grunnet denne opphopingen av sosiale problemer kan dette fremstå som en svært vanskelig prosess. I denne avhandlingen sees det i hovedsak på problemene knyttet til sosiale nettverk og fritid. Fangebefolkningen har generelt sett svakere sosiale nettverk og lavere sosial kapital enn den øvrige befolkningen i Norge, og flere ser seg nødt til å kutte kontakten med sitt gamle nettverk i forsøket på å etablere et normal liv . Mange står da igjen med svært lite. Det er i denne situasjonen at ORKN ønsker å bistå den løslatte med nettverksdanning. Sentrale temaer i denne forbindelse er nettverkstenkning som metode innen sosialt arbeid, og hvilken funksjon/effekt arbeidet har for den enkelte deltager.
På den andre siden belyses frivillige organisasjoners rolle i dagens velferdssamfunn i forhold til håndtering og løsning av sosiale problemer, og hvilken betydning det har for deltagerne at det sosiale arbeidet blir utført i regi av en frivillig organisasjon. I denne sammenheng diskuteres forholdet mellom frivillig og offentlig velferdsproduksjon, og det tas utgangspunkt i ORKN som frivillig velferdsprodusent. Med velferdsstatens oppkomst ble ansvaret for individenes velferd i stor grad forskjøvet til staten, og den uttalte målsetningen var trygghet, likhet og velferd til alle. Vi har i dag et omfattende utbygd velferdsapparat, med en rekke offentlige velferdsprofesjoner/utøvere, men det er imidlertid noen grupper som kan hevdes å falle utenom velferdsnettet heriblant fangebefolkningen. En kan dermed hevde at velferdsstatens uttalte målsetning ikke er nådd, og at velferdsprofesjonene, grunnet den organisatoriske rammen, har en rekke begrensninger i forhold til å sikre hele befolkningen velferd, og like muligheter til deltagelse i samfunnslivet. På visse områder ansees frivillige sammenslutninger, herunder frivillige organisasjoner, som å ha bedre forutsetninger for velferdsproduksjon enn det offentlige. Dette dreier seg i hovedsak om eksistensielle velferdskomponenter, som deltagelse i sosiale nettverk og integrasjon.