Abstract
Gjennom en kvalitativ studie bestående av observasjoner og intervjuer, har jeg sett på hva politiet selv opplever som relevant kunnskap, eller kompetanse, for å møte publikum på en god måte. ’Møtet’ med mennesker og ulike situasjoner er det sentrale i det publikumsnære politiarbeidet, og skiller seg fra andre profesjoner ved at politiet ofte møter på mennesker som ønsker at møtet ikke fant sted. Utfordringene i politiarbeidet vil, slik jeg tolker det, i stor grad ligge i de mellommenneskelige relasjonene og hvordan politiet velger å bruke sin kompetanse for å dempe konfliktnivået i samhandlingen.
Liv Finstad viste med det analytiske begrepet ”politiblikket”, i boka med samme navn, hvordan politiet leser den sosiale virkeligheten på. Hun beskriver hvordan publikumsnært politiarbeid i stor grad preges av unge menns arbeidsstil, med synet på at ordentlig politiarbeidet er ”å fange tyver”. Et hovedfokus i dette studiet har derfor vært å undersøke i hvilken grad dette politiblikket fortsatt er rådende
Jeg fulgte en mindre politienhets operative arbeid opp mot målgruppen barn og unge. Politienheten har til hensikt å avdekke og synliggjøre ungdommers problemer på et tidlig stadium. Mye tyder på at politiet hadde et langsiktig perspektiv på politiarbeidet som påvirket prioriteringene opp mot sin målgruppe. Målsettingen om å gripe inn på et tidlig tidspunkt for å avdekke et problem, var legitimert ut fra en langsiktig samfunnsmessig gevinst. Det medførte at politiet i mindre grad var ute etter store beslag eller saker med høy strafferamme. Politiets blikk var derfor like mye fokusert på bekymringsverdige forhold og beskyttende tiltak for ungdommene.
Mine funn tyder på at politibetjentene hadde opparbeidet seg god kjennskap til ulike ungdomsgrupper og miljøer gjennom en sivil tilnærming og patruljering til fots i området. En større grad av ”nærhet” mellom politi og publikum øker det sosiale engasjementet og medfører mindre behov for å markere hva som tilhører politirollen. En slik positiv relasjon kan lett forsvinne i storbyen og medføre anonymitet og en mer repressiv arbeidsstil.
Politiyrket har tradisjonelt vært beskrevet som mannlig kjønnet, noe som gir seg utslag i maskuline uttrykk og uttrykk for at ”ordentlig” politiarbeid er å fange tyver. Det har derfor vært relevant å se hvordan kjønn kommer til uttrykk i politiarbeidet. Mine funn tyder på at politiet hadde en kommunikativ måte å jobbe på som i stor grad dempet konflikten i møte med sin målgruppe. Å ha autoritet som politi, knyttet de selv i stor grad til gode kommunikative evner og å opptre på en trygg og rolig måte.
For å oppsummere hva politiet selv opplever som relevant kunnskap for å møte publikum på en god måte, er det å finne gode løsninger i et oppdrag mer enn tekniske ferdigheter og teoretisk viten; det krever god vilje og praktisk erfaring. Dette er kompetanse som i stor grad knyttes til personlige egenskaper og praksisnær kompetanse. Samtidig er denne kompetansen på lik linje med annen politikunnskap, noe som må trenes opp gjennom praksis.