Abstract
Temaet for denne masteroppgaven er rapporteringspliktens praktiske utøvelse, slik den uttrykkes i møtet mellom polititjenestemenn og etterforskere ved Spesialenheten for politisaker. Samfunnets kontroll av politiet og deres tjenesteutøvelse blir fremstilt som et viktig grunnlag for den tillit samfunnet har til politiet. I tillegg er det en forutsetning for demokratiet og rettssikkerheten i et samfunn. Ved den offentlige utredningen NOU 2009: 12 Et ansvarlig politi. Åpenhet, kontroll og læring forelå en evaluering av politiets kontrollmekanismer, deriblant Spesialenheten for politisaker hvor det ble presisert viktigheten av tillit til kontrollmekanismene, både av publikum og politi. Spesialenhetens saksområde er straffbare handlinger som er begått i tjeneste av polititjenestemenn, og møtet mellom Spesialenheten og politiet bærer preg av at det foregår i straffesakssporet.
Blant de sakene som meldes til Spesialenheten forekommer noen på grunnlag av rapporteringsplikten man har i politiet, og det er rapporteringsplikten i praksis som er tema for denne avhandlingen. §6-3 i Politiinstruksen angir at en polititjenestemann plikter å umiddelbart melde til sin overordnede kunnskap om en annen polititjenestemann som har begått en ulovlig handling i tjenesten. Videre plikter en polititjenestemann ved pålegg av sin overordnede å avgi forklaring om andre polititjenestemenns forhold. På bakgrunn av denne bestemmelsen er formålet med denne avhandlingen å se nærmere på de mekanismene som påvirker rapporteringsplikten, og hvordan den utøves i praksis. I den sammenheng er følgende problemstilling utarbeidet:
• Hvordan utøves rapporteringsplikten i praksis?
I tillegg vil følgende underproblemstillinger presisere den overordnede:
• Hva kan begrense rapporteringspliktens utøvelse?
• Hvordan påvirker rapporteringsplikten politiets møte med Spesialenheten slik som etterforskerne erfarer det?
Materialet viser en tydelig tendens til at det er begrensninger som former rapporteringspliktens utførelse, og at disse begrensningene kan sees i sammenheng med ulike mekanismer som ligger i bunn. Dette synliggjøres i et "femtrinns" forløp hvor rapporteringsplikten møter begrensninger i dens utførelse. I hva jeg har valgt å kalle rapporteringspliktens begrensninger i fem ledd viser jeg hvilke begrensninger som er fremtredende i de ulike ledd. Kort fortalt finner den første begrensningen plass i selve utformingen og formuleringen av politiinstruksen hvor den oppleves som snever og diffus, og den er ikke finmasket nok til å fange opp alle problemene i praksis. De handlingene som rammes av rapporteringsplikten utgjør kun en liten del av problemet som uttrykker en vanskelighet rundt grensedragninger og relevans for de reelle problemene. Videre vil politiets håndtering av rapporteringsplikten være preget av den holdning politiet har til den og hvordan de opplever den som medlemmer av en gruppe. Hvordan rapporteringsplikten utøves i praksis vil si noe om hva som påvirker den i møtet med kolleger, og til slutt vil avhør hos Spesialenheten vise hvordan rapporteringsplikten kommer til uttrykk i møtet med kontrollen av politiet, og hvilke konsekvenser den har.
Begrensningene presenteres i lys av teoretiske forståelser rundt tillit, yrkeskultur og autoritet. Herunder presenteres Bourdieus begrep habitus i tilknytning til kultur, og Goffmans samhandlingsteori i tilknytning til samhandling på aktørnivå. I tillegg diskuteres begrensningene ut fra det aktør- eller strukturperspektivet som ligger i bunn for individers samhandling, og den fortolkning de legger i det.