| dc.description.abstract | Temaet for denne oppgaven er intern kontroll i politiet og hvordan denne utspiller seg gjennom politiansattes møte med rapporteringsplikten. Dette har fungert som et overordnet forskningsspørsmål, i et forsøk på å utvikle og få mer systematisk kunnskap om noe man vet lite om. Rapporteringsplikten er nedfelt i Alminnelig tjenesteinstruks for politiet, (politiinstruksen) § 6-3, og deler av denne sier at «dersom en politimann kommer til kunnskap om at en annen politimann har begått en ulovlig handling i tjenesten, skal han uten opphold melde dette til sin foresatte(…)».
Oppgaven bygger på intervjuer med elleve politiansatte, som primært jobber i ordenstjenesten, hvor alle har ulike erfaringer med rapporteringsplikten. Jeg har sett på hvordan denne plikten blir forstått, opplevd og utøvd av mine informanter. Gjennom ulike tilnærminger har jeg forsøkt å si noe om hvordan det er å skulle si i fra, det å ha fortalt og hva det kan innebære hvis det ikke sies noe.
Gjennom sitt daglige virke opptrer informantene slik jeg ser det i en «intern offentlighet». I dette handlingsrommet finner det sted en kollegial kontroll blant de omgivelser, relasjoner og møter som preger arbeidshverdagen. Slik rapporteringsplikten fremstår gjennom analysen, fremmer den at man skal opptre som «en god kollega» som er med på å ivareta det gode og kollegiale fellesskap, samtidig som man skal være en «kollegial observatør». En kollegial observatør er min betegnelse av rapporteringspliktens fremste krav - å holde oppsyn med sine kollegaer i tjenesten. Dermed forutsetter rapporteringsplikten at politiansatte, gjennom egen yrkesutøvelse, er en del av de aktivitetene kontrollen er ment å kontrollere.
Det er noen sentrale funn som har blitt fremtredende gjennom analysen. Det ene handler om hvordan informantene viser til et ønske om og tilbøyelighet til å utøve den kollegiale kontroll på eget nivå. Dette innebærer å ta det opp med den det gjelder, fremfor å gå til nærmeste overordnet, og dermed lenger opp i «rekkene». Det andre er hvordan enkelte håndterer kjennskap til uheldige forhold, ved å ta i bruk egne strategier og metoder for å håndtere disse. Her tar de på seg et ansvar de ikke er ment å inneha, ved å selv ta initiativ til å definere en hendelse og skape grunnlag for reaksjoner når den ideelt sett skulle vært rapportert. Det tredje er hvordan informantenes beskrivelser av skjønnsmessige vurderinger vitner om at hvem man står ovenfor kan være av betydning for om man rapporterer eller ikke. Hva man står ovenfor kan også være av betydning. Dette kan sees i relasjon til hvordan enkelte opererer med en «smertegrense», som danner et skille mellom «mindre saker» og saker man ikke ønsker å sitte alene om å vite om. Det fjerde innebærer en sosialisert læring, å finne ut om andre ville rapportert det samme. En opplevelse av å være utsatt for reaksjoner fra sine egne, vil kunne medføre at enkelte ikke sier noe. I disse funnene ligger det et grunnlag for taushetsbringende prosesser i arbeidsmiljøet, som vil kunne være del av en type lukkethet. Dette kan kanskje sees i forlengelse av hvordan politiet gjennom sitt samfunnsmandat er en «taushetskultur», hvor mangt og meget skal håndteres med stor diskresjon.
En beskrivelse av informantenes møte med rapporteringsplikten har belyst hvordan formelle - og uformelle kontrollaspekter vil kunne virke og påvirke parallelt. Hva som danner grunnlag for vurderinger, kan dermed sees både som uttrykt gjennom skrevne tekster og som sosialt delt i arbeidshverdagens prat, som kan virke opplærende og styrende for politiets praksis.
Hvordan ville møtet med rapporteringsplikten vist seg, gjennom intervjuer med politiansatte med tilhørighet til andre type avdelinger, seksjoner og stillinger? Ville det vært annerledes? I tilfelle på hvilken måte? Det kunne i forlengelse av intervju med andre også vært interessant med et annet datamateriale, hentet inn gjennom deltakende observasjon eller ved en større spørreundersøkelse. Dette vil kunne nyansere analysen av det empiriske materialet, ved å gi andre «bilder» og beskrivelser enn de som har kommet frem her. | nor |