Abstract
Straffeloven §135a inneholder et forbud mot diskriminerende ytringer. Men et slikt forbud er en innskrenkning av ytringsfriheten, og grensene for det straffbare må avgjøres etter en avveining av de kryssende hensyn. Oppgaven fokuserer på hvor denne grensen er blitt trukket gjennom rettspraksis, og om denne er i overensstemmelse med de folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg både i forhold til å forby diskriminerende ytringer og til å verne om ytringsfriheten.