Abstract
Bestemmelsene om barns uttalerett i barnevernsaker er viktige både av hensyn til barns rettssikkerhet og deres egen opplevelse av saken. Til tross for at barna ikke har forårsaket konflikten, vil de bli mest berørt av utfallet, og er også de mest sårbare i saken. Dette krever regler som ivaretar deres behov og interesser. Uttaleretten bidrar til at barnet får legge frem sine meninger og får medvirke i egen sak.
Uttaleretten blir belyst gjennom en fremstilling og vurdering av bestemmelsen om barnets uttalerett og bestemmelsen om barnets talsperson. I tillegg tar oppgaven for seg hvordan barns uttalerett er kommet til uttrykk i to andre europeiske land; Sverige og England. Det foretas videre en sammenlikning med de norske reglene.
Oppgaven behandler også hvor stor vekt det skal legges på barnets mening. Hvilke uttalelser Høyesterett har gitt i denne sammenheng belyses gjennom praksis. Et av spørsmålene som tas opp er om man kan man spore en forskjell i dommene som er avsagt etter endringen av aldersgrensen i 2003. Forvaltningspraksis i form av vedtak truffet av fylkesnemndene, blir også vurdert, samtidig trekkes det paralleller til hvordan Høyesterett behandler sakene.