Abstract
Oppgaven diskuterer tvisteloven § 22-7 i lys av tvistelovens forarbeider og rettspraksis, og drøfter hva slags vurdering en part som har valget mellom å få en sak mangelfullt belyst fra sin egen side eller erverve et bevis på en utilbørlig måte står ovenfor, og i hvilken grad en slik part har mulighet til å forutberegne sin rettsstilling med hensyn til å få beviset ført.