Abstract
Oppgaven er en kvalitativ studie av patologisk skam, slik den erfares og bearbeides av seks deprimerte pasienter, i en behandling som integrerer religiøse tema i psykoterapi. Med utgangspunkt i pasientenes skrevne narrativer, undersøkes deres beskrivelser av skam. Pasientene fikk oppgaven å skrive sin livshistorie tre ganger under et behandlingsopplegg på tre måneder, og det er disse skrevne fortellingene som utgjør materialet for oppgaven. Formålet var å så fenomennært som mulig undersøke dynamikken i det som kan oppfattes som patologisk skam hos de utvalgte pasientene. Disse seks ble informanter med hensyn til hvordan skammen kommer til utrykk på ulike måter, virker inn på deres liv og følelser i forhold til seg selv og andre, og herunder i forhold til deres religiøs tro. Formålet var å få et mer utbrodert bilde av skammens ulike ansikter og funksjon, gjennom informantenes egen introspeksjon reflektert ned i skrevne narrativer. Dette fordi skammens natur er å skjule seg, og det er en særdeles utfordring å fange inn fenomenet og identifisere det (Livingstone & Farber, 1996), der av behovet for å analysere beretninger fra pasientenes egne opplevelser. Materialet er hentet fra Vitaavdelingen ved Modum-Bad. En avdeling som integrerer religiøse tema i den psykoterapeutiske behandlingen. Analyseenhetene består av pasientenes narrative symptombeskrivelser og prosessbeskrivelser. De har når de skrev disse fortellingene fått i oppgave å skrive deres livshistorie fra ulike tematiske vinkler som de selv finner er relevant for dem. De var ikke bedt om å skrive om symptomer, prosess og skam, selv om disse narrativene kan sies å blant annet inneholde dette. Det er benyttet en ikke-representativ, og fenomenologisk orientert kvalitativ metode. Inspirert av systematisk tekstkondensering (Malterud, 2003) er det utformet en analyse, med dekonstruksjon og rekonstruksjon i syv trinn. På bakgrunn av den kvalitative analysen er det utarbeidet tre prototyphistorier som reflekterer ulike prosessforløp med hensyn til skam. Med utgangspunkt i affektteori og dybdepsykologisk religionspsykologi belyses pasientenes beskrivelser. I narrativene kommer patologisk skam til uttrykk blant annet gjennom en dyp, negativ selvevaluering og følelsen av manglende kontakt med seg selv. Skammen knyttes også til en begrenset opplevelse av autonomi, frihet og mening. I tillegg til dette ser det ut til at skam henger sammen med psykosomatiske problemer og angst. I informantenes prosessbeskrivelser, kan det se ut til at endring av skam er knyttet til en vedvarende erfaring av at andre ser den, og tåler den. Det kan virke som om slike korrigerende emosjonelle erfaringer, slik det oppleves for den religiøse, kan dannes i relasjon til både mennesker, og Gud. I psykologisk terminologi har pasienten ved en speilende selvobjektfunskjon, og ved affektiv bevisstgjøring i seg selv mulighet til å utvikle og romme følelser og skammen bedre. Det kan igjen føre til affektregulering og psykisk helse, for eksempel redusert depresjon. I narrativene kan det se ut til at gudsbildet kan ha ulike funksjoner i forhold til informantenes rapporterte skam. I beskrivelsene er det eksempler på at informantenes gudsbilde kan fungere både som en opprettholdende og forsterkende for skam, samt som en forløsende faktor som reduserer skam.