Abstract
Formålet med oppgaven er å belyse brudd i terapi som et klinisk fenomen. Når en pasient velger å slutte i terapi vil man som terapeut alltid undre seg over hva som kan ligge til grunn. Bakgrunnen for oppgaven er en terapi jeg hadde som studentterapeut ved klinikk for dynamisk psykoterapi. I det foreliggende kasus sluttet pasienten etter å ha gått i terapi i fire måneder, uten å gi meg beskjed. Hvorfor sluttet hun?
Jeg ønsker for det første å søke en forståelse av bruddet slik det fremstod i dette kasus, i lys av psykoanalytisk teori om utvikling av autonomi. Autonomi skal her forstås som det å fremføre sine intensjoner direkte i samspillet med andre i situasjoner der ens egne interesser står på spill (Gullestad, 1992, s 149). Jeg drøfter hvorvidt pasientens avgjørelse om å slutte kan forstås som et uttrykk for manglende autonomi. For det andre ønsker jeg å drøfte terapeutiske utfordringer relatert til arbeid med autonomiproblematikk. Det foreliggende kasus representerte krevende utfordringer for en uerfaren terapeut, blant annet i form av hyppige avbestillinger, og til slutt det uventede bruddet. Spørsmålet blir hvordan man forholder seg til dette som terapeut. Jeg vil også diskutere hvorvidt arbeid med autonomiproblematikk representerer spesifikke terapeutiske utfordringer.
I oppgaven vil jeg vekselvis drøfte kasus og psykoanalytisk teori. Første del av oppgaven er en fyldig presentasjon av kasus. I del II vil jeg etablere en teoretisk forståelse av det kliniske materialet. Jeg drøfter Hildes problematikk i lys av Erik Eriksons teori om barnets utvikling, Margaret Mahlers teori om intrapsykisk atskilthet og Siri Gullestads analyse av autonomibegrepet i psykoanalysen. Det argumenteres for at pasientens problematikk, motstandsform og avgjørelse om å slutte kan forstås som uttrykk for manglende autonomi. Del III omhandler det jeg opplevde som terapeutiske utfordringer.