Abstract
Selvobjektbegrepet har blitt et populært begrep innenfor psykologiske fagkretser. Økende popularitet bærer i seg en risiko for at begreper kan brukes på tilfeldige og ulike måter, i tillegg til at man risikerer at grunnessensen i begrepet forsvinner. I en slik situasjon er det ønskelig å foreta en begrepsmessig klargjøring, både for å bedre forståelsen, men også for å danne grunnlaget for fremtidig forskning. I denne oppgaven tar jeg for meg selvobjektbegrepet i Kohuts selvpsykologi og studerer hvordan begrepet har utviklet seg gjennom Kohuts forfatterskap, for å få en bedre forståelse av hva et selvobjekt er. I tillegg diskuterer jeg ulike uklarheter knyttet til begrepet, samt at jeg vurderer hvorvidt begrepet er et nyttig bidrag til psykologien. Jeg tar utgangspunkt i Kohuts viktigste originaltekster og ser på hvilke fenomener han opprinnelig forsøkte å fange med sitt selvobjektbegrep. Jeg ser også nærmere på den gradvise utvidelsen av begrepet som finner sted. Jeg argumenterer for at begrepet på mange vis er upresist, men at denne mangelen på presisjon kan være en fordel på grunn av de subjektive opplevelsestilstander selvobjektbegrepet forsøker å favne. For å unngå en for tilfeldig og upresis bruk av begrepet, anbefaler jeg å gå tilbake til utgangspunktet for de fenomener Kohut ønsket å beskrive. Begrepet ble til innenfor en klinisk ramme i arbeidet med narsissistiske pasienter, og det er innenfor denne situasjonen at begrepets anvendelse først og fremst kommer til sin rett. Etter min oppfatning viser selvobjektbegrepet til intrapsykiske og interpersonlige prosesser, hvor den andre part kan være mer eller mindre differensiert fra en selv, det viser til en stadig pågående prosess med karakter av midlertidighet, hvor den andre trer inn i og ut av selvobjektfunksjoner ettersom selvet har behov for ytre støttepunkter for sin narsissistiske fungering og likevekt. Selvobjekter kan spesifiseres etter type og etter ulik grad av differensiering, utvikling, regresjon, fragmentering og avhengighet. Å snakke om modne selvobjekter medfører at begrepet får en for vid betydning, og å inkludere onde selvobjekter gjør at man sammenblander objekt- med selvobjektaspekter ved den andres funksjon. Selvobjektbegrepet har i likhet med mange andre psykoanalytiske grunnbegreper metaforiske kvaliteter. Jeg konkluderer med at begrepet tilfører noe nytt og utfyller et tomrom i det psykoanalytiske språket.