Abstract
Hovedhensikten med denne studien var å undersøke hvilke psykologiske prosesser som var av betydning for lederes partilfredshet. I en stadig mer krevende hverdag hvor det forventes at ledere skal fylle flere roller, kan stress, krav og frustrasjoner bli en del av hverdagen. Dobbeltrollen mellom arbeid og privatliv kan bli dermed bli en kamp om ressurser og energi, hvor motivasjon for jobben og i parforholdet kan redusere den negative effekten av stress og utbrenthet. Ideen til studien ble basert på teorier og tidligere forskning om intraprosessene selvregulerende evne og motivasjon, av betydning for interpersonlige prosesser.
Utvalget besto av 452 ledere fra små og mellomstore bedrifter i Norge hvor data var innhentet spesifikt for denne studien i et selvstendig forskningsprosjekt. Spørreskjemaet besto av tidligere skalaer fra psykologisk forskning, som ble tilpasset denne studien. En skala om selvregulerende evne i forholdet til partner ble utarbeidet spesifikt. Studien ble gjennomført som en survey, hvor data ble analysert i et korrelasjonelt design og gjennom ulike regresjonsanalyser. En empirisk modell dannet grunnlag for plassering av de ulike prediktorer i grupper etter en distal – proksimal tilnærming til fenomenet partilfredshet. Resultatet viste at evnen til global selvregulerende evne ikke påviste partilfredshet direkte, men førte til at ledere ble flinkere til å håndtere en rollekonflikt mellom arbeid og partner som igjen bidro til økt partilfredshet. De proksimale parrelaterte prediktorene, var av størst betydning for partilfredshet, hvor global selvregulerende evne førte til mindre krangling i parforholdet som igjen bidro til økt partilfredshet. Selvbestemmelse i parforhold, bestående av komponentene autonomi, kompetanse og tilhørighet, var den beste prediktoren for lederes partilfredshet.
Studiens nytteverdi vil være å forstå lederes intrapersonlige og interpersonlige prosesser av betydning for partilfredshet for å forhindre brutte forhold og skilsmisser.