Abstract
Bakgrunn: Det har skjedd store samfunnsendringer i hvordan familier er organisert. En omfattende forskning på familiestruktur viser at barn fra oppløste familier kommer dårligere ut på en rekke ulike mål. Et konsistent funn i denne forskningen er økt risiko for eksternaliserende (normbrytende og aggressiv) atferd blant de barna som lever i oppløste familier. Forskning deler ofte familiestruktur inn i to kategorier: intakte familier og oppløste familier. Vår studie studerer flere undergrupper av familiestruktur: aleneforeldre, gifte/samboende biologiske foreldre, separerte/skilte og stefamilier. Den ser på sammenhengen mellom struktur og eksternaliserende atferdsproblemer hos barn i en klinisk populasjon. Studien undersøker også om barn fra ulike familietyper har forskjellig utbytte av familiebehandlingen PMTO, og stiller spørsmålet om det er de med størst problembelastning som har mest utbytte av behandlingen.
Metode: Denne kvantitative studien er et selvstendig forskningsprosjekt, hvor allerede innsamlede data er blitt stilt til rådighet av Atferdssenteret (Norsk senter for studier av problematferd og innovativ praksis AS). Studien analyserer både nivå av atferdsproblemer ved inntak, og atferdsendring fra pre- til posttest avhengig av familiestruktur ved variansanalyse (ANOVA). Analyse av atferdsendring uavhengig av familiestruktur ble gjennomført ved korrelasjonsanalyse.
Resultater: Analysen viste signifikante forskjeller i atferdsproblemer mellom barn fra ulike familietyper. Barn fra stefamilier og skilte/separerte kommer høyere ut på problembelastning, enn gifte/samboende foreldre og alenefamilier. Barn av aleneforeldre viste noe uventet mindre atferdsproblemer enn barn fra andre strukturer. Analysen viste ingen systematiske forskjeller mellom gruppene i endring fra pre- til posttest. Resultatene viste samtidig en tendens til at de med høyest nivå av atferdsproblemer før behandling, profiterte best på PMTO.
Konklusjon: Våre resultater viser at det også i en klinisk populasjon kan være ulikt nivå av atferdsproblemer hos barn avhengig av hvilken familiestruktur de lever i. Likevel finnes det ikke grunnlag i våre data for at familiestruktur modererer atferdsendring etter PMTO-behandling. Vi argumenterer for at PMTO evner å hjelpe de fleste familietyper, noe som indikerer at PMTO er en fleksibel metode. Våre resultater kan tolkes til støtte for ”konflikthypotesen”, og gir noen argumenter for at familiestruktur både kan ha en direkte og indirekte effekt på barns tilpasning. Andre aktuelle forklaringer og hypoteser blir også diskutert.