Relasjonen mellom partilfredshet og varighet av parforhold sett i lys av livssyklusfaktorer : høy partilfredshet en kortvarig glede?

Abstract

Bakgrunn: To motstridende mønster av endring i partilfredshet i parforhold over tid har fått stor empirisk støtte, og er blitt gitt flere teoretiske forklaringer. Det ene mønsteret er lineært, nedadgående, og det andre mønsteret er kurvilnieært, hvor det nedadgående mønsteret stabiliseres etter omkring 10 år, og ved omkring 20 års parforhold begynner det å stige. Denne studiens hovedformål var å undersøke hvilke mønster i endring av partilfredshet som er tendensen i Norge. For å gi mulige forklaringer til endring av partilfredshet, ble det i tillegg til parforholds varighet inkludert variablene om paret har barn, om eventuelle barn var flyttet hjemmefra, og parets alder. Det ble også undersøkt om det fremkom kjønnsforskjeller. Metode: Det ble benyttet en krysseksjonell design, og utvalget bestod av 898 par (n=1796). Datamaterialet ble samlet inn gjennom et spørreskjema på internett, og basert på dette ble ti spørsmål benyttet som måleinstrument for å undersøke partilfredshet. Resultat: Det ble funnet støtte til en kurvilineær assosiasjon mellom partilfredshet og parforholds varighet. Nivå av partilfredshet var høyt i starten av parforhold, men gikk gradvis nedover de første 12-16 år, stabiliserte seg så i omtrent 8 år, for deretter å stige etter 20-24 år. Endringene i partilfredshet samsvarte med livssyklusfaktorer, hvor det å ha barn viste en negativ sammenheng med partilfredshet, og at barn var flyttet hjemmefra viste en positiv sammenheng med partilfredshet. Alder viste ingen signifikant innvirkning. Sammenlignet med mennene ble kvinnenes partilfredshet mer negativt påvirket av varighet av parforhold og av å ha barn boende hjemme, og ble mer positivt påvirket av at barn var flyttet hjemmefra. Kjønnsforskjellen i assosiasjonen mellom partilfredshet og parforholds varighet viste tendens til å øke med varigheten av parforhold. Konklusjon: Resultatet indikerer at det finnes et utbredt mønster av endring i partilfredshet formet som en U-kurve, både i Norge og utland. Dette mønsteret antas å ha sammenheng med variabler knyttet til parets livssyklus, individets kjønn, og prosesser forklart gjennom de teoretiske perspektivene desillusjonering, habituering og rolle-teori, samt endring i parenes kjærlighet og interaksjon. Partilfredshet er derimot et komplekst og stort tema, hvor det trengs mer forskning på norske par for å kunne predikere partilfredshet i den norske populasjonen.