Abstract
I Oslos gater kan man daglig passere flyktninger fra ikke-europeiske land, som oppholder seg i Norge uten oppholdstillatelse. Blant disse er også personene i målgruppen for denne undersøkelsen. De søkte om beskyttelse, men fikk endelig avslag og skulle returnert til sine opprinnelsesland. Likevel velger de å bli i Norge. De vurderer ikke frivillig retur som et alternativ, blant annet grunnet frykt for eget liv eller faktiske returhindringer. Tendensen er ikke unik for Oslo, men også aktuell i andre europeiske byer. I politikk, media og forsknings¬miljøer får de stadig økende oppmerk¬somhet. Meninger ytres om hvem de er, hva de gjør og hvordan tendensen til at de stadig blir flere skal håndteres. I denne undersøkelsen har imidlertid udokumenterte migranters subjektive fortellinger blitt lyttet til. Hvordan har de det? Hva gjør den juridiske avvisningen fra samfunnet med deres identitetsopplevelse? Gjennom uformelle møter og åpne intervjuer med personer fra land i Midtøsten og Afrika, søker jeg i denne undersøkelsen å belyse hvordan udokumenterte migranter opplever sin situasjon, og hvilke elementer som er sentrale for deres opplevelse av seg selv. Historiene har blitt analysert i lys av samfunns- og sosial¬psykologiske tilnærminger til identitet og samspillet mellom individ og samfunn. Det kom frem at de flyktet for et liv i frihet, men at de møter en annen form for fangenskap i Norge. De søker respekt og virksomhet, men møter avvisning og motstand. Behovene kan vanskelig tilfredsstilles i skyggen av samfunnet. Historiene forteller også hvordan samfunnet de ønsker å være en del av kan påvirke dem. Uten lovlig tilhørighet, møter de begrensninger som fører til opplevelse av psykisk tortur.