Abstract
På 90-tallet skjedde det store endringer i nasjonale og internasjonale kapitalmarkeders størrelse, sammensetning og betydning. Et gjennomgående trekk var en sterk tendens til liberalisering av disse markedene. Argentina var intet unntak når det gjaldt denne utviklingen. I 1991 innførte Argentina et seddelfondbasert fastkursregime . Denne ordningen gav landet den lenge ventet troverdigheten etter det tapte tiåret som 80-tallet representerte. Valget av seddelfond-ordning skyldtes to absolutte prioriteringer: kampen mot hyperinflasjon og gjenvinning av tilliten fra internasjonale markeder. Myndighetene implementerte en rekke reformer basert på den såkalte laissez faire - ideologien. Denne liberaliseringen betydde blant annet at det var få begrensninger på omfanget av kredittopptak, i utlandet eller innenlands, på kjøp og salg av valuta, eller på internasjonale kapitalstrømmer. Argentina nøt stor innstrømning av kapital som blant annet kunne finansiere investeringer som, i sin tur, resulterte i økonomisk vekst. I kjølvannet av den russiske devalueringen høsten 1998 skjedde det imidlertid dramatiske endringer i adferden til kapitalmarkedene. Fremvoksende økonomier opplevde en uforutsett, alvorlig og utvidet stans i innstrømning av kapital. Argentina var ett av landene som ble hardt rammet av dette fenomenet . Resultatet var at land opplevde en brå nedgang i reserver eller en reduksjon i underskuddet på driftsbalansen. Som oftest opplevde de begge deler samtidig. På den ene siden vil en nedgang i internasjonale reserver øke landets finansielle sårbarhet. På den annen side vil en sammentrekning av underskuddet på driftsbalansen ha alarmerende effekter på produksjonsnivået og sysselsetting. Det er store vanskeligheter forbundet med en overgang fra et underskudd på driftsbalansen til et overskudd. Når et land har høy gjeld i dollar kan endringen i det relative prisforholdet mellom innenlandske og utenlandske goder få dramatiske konsekvenser for realøkonomien og det finansielle systemet.
Argentina er nok et ledd i rekken av de tallrike og hyppige valuta- og finanskrisene som preget 90-tallet. En krise av denne typen kjennetegnes ved at de internasjonale og nasjonale markedenes tillit til verdien av et lands valuta svekkes, etterfulgt av trusselen av massekonkurs av bedrifter og banker, finansiell panikk og dype og alvorlige nedgangstider. Det er mange tolkninger av den aktuelle krisen i Argentina og hver av dem fokuserer på forskjellige årsaker. Den hyppigste forklaringen retter fokus mot selvoppfyllende negative forventninger. På linje med denne tankegangen er det også blitt fokusert på ikke-bærekraftige budsjettunderskudd. Til slutt har man rettet pekefingeren mot svekkelse av konkurransedyktigheten som følge av eksterne sjokk og den rigide seddelfond-ordningen. Kombinasjonen av disse faktorene samt reverseringen av kapitalbevegelsene fikk meget ødeleggende konsekvenser for den innenlandske økonomien og det finansielle systemet.
I denne oppgaven skal ovennevnte aspekter belyses ved hjelp av klassiske og nyere teorier for valuta- og finanskriser. Med utgangspunkt i en modifisert modell utarbeidet av Krugman (1999) vil søkelyset spesielt rettes mot konsekvensene en endring i det relative prisforholdet mellom innenlandske og utenlandske goder kan ha på bedrifters regnskapsmessige balanse. I forbindelse med problemer knyttet til bedrifters regnskapsmessige balanse kan to aspekter trekkes frem. For det første opplever bedrifter som har massiv gjeld i dollar en kraftig forverring ( mismatch ) av deres regnskapsmessige balanse ved en svekkelse av den reelle verdien på den innenlandske valutaen. Dersom bedrifters gjeld er i dollar og deres inntekter er i den lokale valutaen, kan uforventede endringer i det relative prisnivået generelt sett påvirke landets finansielle stabilitet. For det andre vil disse bedriftene ha tunge problemer med å bli gjenreist fordi slike effekter forbundet med bedrifters regnskap fører til nedgang i omsetning, økt rente og ytterligere nedgang i verdien på den innenlandske valutaen.
Oppgaven er organisert som følger: kapittel 2 gjennomgår ulike årsaker til valuta- og finanskriser. Det begynner med en presentasjon av de klassiske første- og annengenerasjonsteorier for valutakriser. Videre redegjør kapittelet for de såkalte tredjegenerasjonsmodellene for valutakriser, der et hovedpoeng er at disse kombineres med modeller for kriser i landenes finansielle systemer for øvrig. Kapittel 3 redegjør for sosio-politiske og økonomiske aspekter i forkant av krisen som brøt ut for fullt sommeren 2001. Tidsaspektet begrenser seg til perioden under seddelfond-ordningen, det vil si fra 1. april 1991 til 6. januar 2002. Kapittel 4 søker å forklare den argentinske krisen i lys av teoriene om valuta- og finanskriser. Kapittel 5 presenterer en modifisert utgave av en modell utarbeidet av Krugman (1999). Modellen forutsetter at investeringer i bedrifter er avhengig av utviklingen i nettoformuen til deres eiere samt av tilgangen på kapital. En reduksjon i investeringer kan medføre en kraftig reduksjon i verdien på den innenlandske valutaen. Når en betydelig andel av bedriftenes gjeld er i utenlandsk valuta, får dette meget uheldige konsekvenser for bedriftenes regnskapsmessige balanse. Kapittel 6 presenterer alternative løsninger for den økonomiske politikken. Kapittel 7 avrunder.