Abstract
Når strømregningen kommer hvert kvartal, er det mange som reagerer på nettleien som inngår i totalbeløpet. For husholdninger som bor i blokkleiligheter med felles fyring vil nettleien være en høy prosent av den totale regningen – gjerne godt over 50 %. Mange vet ikke engang hva nettleien er og hva de faktisk betaler for. Det er klart det virker rart å måtte betale såpass store summer hver tredje måned. Det viser seg at Statnett krever inn forskjellig nettleie av ulike typer brukere av elnettet. Elprodusenter får en betydelig lavere tariffsats enn husholdninger og servicenæring, noe Statnett forklarer ved at produsentene har en høyere fleksibilitet i nettbruken sin enn forbrukerne som anses som mer stasjonære.
Elektrisitetstariffer skal maksimere sosial nytte: De må gi nok inntekt til å dekke kostnader og gi en rettferdig allokering av kostnadene mellom kunder. I tillegg bør de være forutsigbare og helst stabile for å gi et godt grunnlag for planlegging (Wangensteen 2007:61-62). Samtidig har reguleringen av prisene i nettet to hensyn å ta: Det må for det første legges til rette for en kostnadseffektiv drift av eksisterende nett. For det andre må prisene for bruk av overføringskapasitet være effektive: Prisene må gi incentiver til optimal bruk av eksisterende overføringskapasitet (von der Fehr et al 2002:35). Det går et prinsipielt skille mellom de kostnader som kan henføres til bestemte brukere, og de som ikke kan det. Fra et effektivitetssynspunkt bør tariffene derfor utformes slik at de førstnevnte kostnader belastes dem de gjelder, slik at aktørene får et incentiv til å tilpasse sin bruk av nettet til de reelle kostnader bruken medfører. Fra dette prinsippet følger det blant annet at aktørene bør møte tariffer som reflekterer de marginale brukskostnader – slik de varierer med lokalisering og belastning i nettet (nodepriser) – og kostnader forbundet med tilknytning (von der Fehr et al 2002:134).
Det er ingen enkel oppgave å koordinere økende etterspørsel, produksjon og overføringskapasitet på en måte som er sosialt optimal. Det finnes ingen løsning som kan kalles ”den rette”, annet enn at kostnadene i nettet må dekkes. Sprangvise investeringer, eksternaliteter ved overføringssystemet, pålitelighet som et offentlig gode og den geografiske fordelingen av produksjons- og overføringskapasitet er sider ved problemet som gjør det spesielt utfordrende å løse (Førsund 2007b:abstract).
Formålet med denne oppgaven er å undersøke om Statnett har hold i sin prisdifferensieringspolitikk. Min problemstilling for oppgaven er dermed utformet som følger:
Hvordan kan de faste kostnadene i kraftnettet fordeles optimalt mellom kundegrupper?
- Kommer effektivitet foran fordeling i et samfunnsøkonomisk optimum?
- Hvilke andre faktorer enn samfunnsøkonomisk effektivitet kan tilsi at en produsent skal betale mindre enn forbruker?
- Hvilken rolle spiller et åpent internasjonalt kraftsystem vs. et lukket nasjonalt i utformingen av optimal tariffpolitikk?
Struktur og avgrensning
Kraftnettet i Norge er delt inn i tre nivåer - sentralnett, regionalnett og lokalt distribusjonsnett - hvor til sammen over 200 nettselskaper står for overføringen av elektrisitet. Statnett har systemansvaret for sentralnettet; et landsdekkende ledningsnett som knytter sammen produksjon og forbruk i ulike deler av landet. Systemansvaret skal legge til rette for et effektivt kraftmarked og en tilfredsstillende leveringskvalitet i kraftsystemet, og dermed føre til en rasjonell utnytting av kraftressursene for samfunnet som helhet. Regionalnettet overfører strøm innenfor et større geografisk område fra sentralnettet til distribusjonsnettet; for eksempel på fylkesnivå. Det lokale distribusjonsnettet overfører dermed strømmen på et passende spenningsnivå til konsumentene. Selv om det er lett å dele kraftnettet i disse tre nivåene i teorien, er det ikke alltid like enkelt å definere grensene mellom hvert nivå i praksis.
I denne oppgaven er tariffsettingen i sentralnettet hovedfokus. Det er viktig å huske at elprodusenter og kraftintensiv industri kan koble seg direkte til det høyspente sentralnettet, mens husholdninger og servicenæring typisk får levert strøm fra lavspente linjer. Tariffnivået som diskuteres er dermed ikke nødvendigvis sluttnivået til hver kunde – ettersom nettbrukerne må betale avgift til ethvert nett de indirekte er koblet til.
Spørsmålene i problemstillingen vil jeg belyse ved å ta for meg Statnetts tariffpolitikk og se den i sammenheng med økonomisk teori. Jeg har valgt å bruke to modeller; todelt tariff og Ramsey-Boiteaux-prising, for å vise hvordan man etter samfunnsøkonomisk teori kan sette ”riktige” nettariffer. Grunnen til at jeg har valgt å bruke begge to, er at jeg også skal belyse fordelingsproblematikken i elnettet. Ved å blindt følge Ramsey-Boiteaux-regelen, finnes ingen andre hensyn enn samfunnsøkonomisk effektivitet, mens det ved å bruke todelt tariff er rom for fordelingshensyn mellom grupper. De to modellene har også litt forskjellig utgangspunkt, ved at i todelt tariff omtales en fast tilknytningsavgift, mens Ramsey-Boiteaux-prising innebærer et prispåslag som er avhengig av bruken av nettet. Selv om økonomisk teori skulle tilsi at differensiering mellom brukergrupper i elnettet er optimalt, kan det også være andre faktorer som leder samme vei. For å oppnå en optimal regulering, er det andre hensyn enn samfunnsøkonomisk effektivitet som må tas; som for eksempel optimal investering i nett og produksjon. I tillegg er Norge del av et større elmarked, Nord Pool, og det kan også ha en betydning for fordelingen av tariffen.