Abstract
Denne oppgaven tar for seg et miljø som av utenforstående oftest tolkes som henholdsvis både rasistisk og nynazistisk. Et miljø som ikke fremmer, men heller ser ut til å forhindre fremtidsmuligheter. Ut fra dette stiller jeg spørsmålet: hvorfor velger enkelte å bli i Vigrid til tross for miljøets stigmatiserte status?
Jeg prøver i denne oppgaven å gå bort fra det offentlige bildet av nynazistiske miljøer, som ofte er basert på unyanserte forestillinger og heller se på hvilke miljøspesifikke strategier vigrider anvender til å produsere og reprodusere Vigrid som et miljø. Disse miljølogiske strategiene innebærer en prosess av kunnskapsproduksjon, som er med på å skape ideer om en undertrykt kunnskap. Vigrider anser at de gjennom subtile prosesser bevisst blir stigmatisert av en ytre fiende som ikke ønsker at denne kunnskapen skal komme ut. Ved aktivt å akkumulere bevis og tolke informasjon i lys av en form for undertrykt, konspiratorisk kunnskap skaper vigrider en bestemt form for fortolknings- og handlingsramme. Denne kunnskapen, gjennom en ensidig narrativ prosess, er med på å slutte oppom et vigrid-skjema som fungerer som et mentalt kart til å orientere seg i verden på. I likhet med Katrine Fangen (2001) ønsker jeg ikke å fremholde at kunnskapsproduksjonen innad Vigrid kan tolkes som en falsk bevissthet, eller at deres syn representerer en kognitiv feiltolkning, men heller som en konstruksjon av virkeligheten som er gyldig i seg selv. ”Det er så totalt for oss” summerer opp mye av hvordan virkelighetsfortolkningen innad Vigrid fortoner seg. Den antatte konspirasjonen er ikke en velformulert fantasi, men dreier seg om antatte realiteter og som har ført til at det nordiske folket har blitt hjernevasket og viljeløse. Denne kunnskapen har innvirkninger på hvordan vigrider oppfatter, konseptualiserer, og fortolker både seg selv og den omkringliggende virkeligheten. Dette er synlig i språklig praksis hvor vigrider er opptatt av å fylle relaterte symboler, slik som ”nynazist”, med eget innhold og motdefinere tolkningene av dem selv gjennom en logikk av: Det er ikke de som er ”landssvikere”, det alle andre som tillater ”masseokkupasjon” av ”rasefremmede”. Det fører til en metaforisering av språket i en forståelse av å være ”i krig mot samfunnet”. Dåpsritualet ”å gjøre skiri” kan forstås som en måte vigrider blir initiert som ærefulle krigere. I Kaplan (1998) sine ord blir religion en måte å realisere ”den hvite nasjonalistdrømmen” og gjennom å skape anti-fiende myter, formes Vigrid sitt mytologiske og kosmologiske univers, og er med på å ideologisere og rettigferdiggjøre Vigrid sin eksistens.