Abstract
Denne oppgaven er basert på et seks måneders langt feltarbeid i Dharamsala, i Nord-India, og handler om tibetanernes bruk av beskyttelsespraksiser, slik disse blir brukt i diasporaen i India. Jeg ser hovedsakelig på bruken av amuletter, men jeg belyser i
tillegg andre beskyttelsespraksiser. Det er skrevet lite om amulettbruk både i antropologien generelt, og innenfor de tibetanske områdene spesielt. Ett av målene med denne oppgaven er dermed å kartlegge den tibetanske bruken av amuletter, for å bidra til økt empirisk kjennskap til folkereligiøse praksiser.
Gjennom empiriske beskrivelser viser jeg at amuletten kan beskytte bæreren, så vel som å øke bærerens hell og lykke. Amulettbruken kan dermed sies både å ha et beskyttende og et forebyggende aspekt, som kan sees på som et anvendelig verktøy også i diasporatilværelsen. Sett fra et teoretisk perspektiv, hvor jeg primært tar i bruk
kroppsteori fremsatt av Despret (2004), argumenterer jeg for at bruken av amulett,som kan sies å være en gjensidig påvirkning basert på en utvekslingsrelasjon, bidrar til å utviske skillet mellom subjekt og objekt til fordel for en kontinuerlig relasjon,
hvor bæreren erfarer så vel som produserer og reproduserer et sosialt landskap.