Abstract
Denne oppgaven handler om norske trailersjåfører som kjører langtransport på kontinentet. Strukturelle og materielle endringer har ført til et generasjonsskille mellom de eldre og de yngre sjåførene. Mellom sjåførene foregår det en meningskontestering. For de eldre sjåførene handler dette om å kunne opprettholde deres forståelse av verden og deres kart over virkeligheten. Når kunnskapen som de er i besittelse av, blir ugyldiggjort, forsøker de hardere å markere sin egen maskulinitet og sine egne verdier. Mange av de yngre sjåførene har profesjonsutdannelse, de er utdannet til sjåfører. Dette skaper forkjeller i verdier, praksis og livsstil. De yngre sjåførene bruker traileren til å uttrykke seg selv, og de bruker økonomisk kapital på å konstruere hytta innenfra og ut. Slik gjør de traileren til en representasjon av seg selv, og de tilbringer mye tid inne hytta. De eldre sjåførene lever sine liv i større grad utenfor hytta enn de yngre gjør. De har tradisjon for å treffe hverandre på truckstopp og for å dele måltider. En del debatten har å gjøre med at den hegemoniske maskuliniteten er i ferd med å bli utfordret. Den hegemoniske maskulinitet er sterkt knyttet til hva det vil si å være en ordentlig sjåfør. Og den ordentlige sjåføren er sterkt knyttet til sin bil. I oppgaven utforskes også de ulike forhold mellom, og manifestasjoner av, sjåføren og traileren.