Abstract
Basert på et åtte måneders feltarbeid blant mødre med tamilsk bakgrunn og deres familier i Oslo undersøker oppgaven hvordan familiene praktiserer og erfarer tilhørighet i sine transnasjonale hverdagsliv. Familienes sosiale komplekse verden gjør at de må forholde seg til forskjellige og i blant motstridende fellesskap. Dette da de deltar i det norske så vel som det tamilske samfunnet, har familie spredt på ulike land og kontinenter og engasjerer seg i hjemlandskampen for Tamil Eelam. Oppgaven ser på tilhørighetspraksiser som kombinerer teorier som ser på kropp, dannelse av identitet og subjektivitet, nasjonalisme og produksjon av lokalitet.
Tamilsk slektskap gir tradisjonelt personen tilhørighet til slekt, kaste, naboer og landsby i form av at slektsgruppen deler en substans med alle i sin kaste og med forfedrenes jord. Inklusjon, akam, i disse tilhørighetene er idealet, men å være separert fra dem gjør personen sårbar for ensomhet tanimai tosam, samt uorden og kaos puram (Daniel 1989, Pfaffenberger 1982). Familiens transnasjonale kontekst innebærer at familiene må finne nye måter å ivareta, samt finne nye tilhørigheter som kompenserer for det fysiske tapet av disse tradisjonelle tilhørighetene for å holde ensomheten ute. Her blir det tamilske Samfunnet og den tamilske nasjonalismen to nye viktige fellesskap for familien, samtidig som dette må balanseres i forhold til familiens tilhørighet til det norske samfunnet. Å videreføre familiens ære til barna, samt gi dem en ”tamilske identitet” blir dermed sentrale tilhørighetspraksiser, da de fungerer som medierende mekanismer for tilhørighet, både innad i familiene og for familienes tilhørighet til Samfunnet og nasjonen. Dette sees som intersubjektive prosesser der foreldrene ved å forme barna også skaper egen tilhørighet til barna, samt gjenskaper egen og familiens tilhørighet til disse større fellesskapene.
Oppgavens siste del ser på nasjonalistiske ritualer og pilegrimsreise der deltagelse skaper følelse av erfart tilhørighet til signifikante tilhørigheter: slekt, jorda og nasjonen samtidig, som en form for lokalitet (Appadurai 1996). Både deres forestilte tilhørigheter og levde sosiale tilhørigheter kommer sammen og danner ”hjem” (Olwig 1998) som her sees som en form for akam, inklusjon i en sosial og kosmologisk orden som holder ensomheten taniami tosam, ute. Studien viser nasjonalismens sentralitet i familienes tilhørighetspraksiser. Gjennom nasjonalismen kan de forestille seg selv, familien og slekten samlet i jorden og med en fortid, nåtid og framtid. Slik skaper de transnasjonale familiene også nasjonen ved å praktisere egen tilhørighet.