Abstract
Den ikke-statlige organisasjonen Promócion de Mujeres har en uttalt ambisjon om å redusere fattigdom med sitt mikrokredittprogram. Organisasjonens policy tilsier at dette skal oppstå gjennom at låntagerne investerer lånene sine og oppnår inntektsøkning. Gjennom eget arbeid ble jeg innsosialisert i praksisen med å implementere mikrokreditt lokalt. En stor del av dette arbeidet bestod i å oversette mellom lokal økonomisk praksis og mikrokredittbevegelsens ideer om praksis. Min empiri viser at låntagere nyttegjør seg lånene sine gjennom en rekke strategier. Disse er rettet inn mot å oppnå fattigdomsreduksjon, men kun enkelte av oppnår inntektsøkning. Mikrokredittprogrammet oppfyller ikke egen intensjoner, men fortsetter å bestå med fornøyde deltagere, bistandsarbeidere og donorer. Fordi oversettelsene skjules bidrar de til å skape et inntrykk av at mikrokredittprogram gjennom policy kan styre effektene av å og lån, og produsere inntektsøkning hos deltagerne. Mikrokredittprogrammet bidrar dermed til å fremme en definisjon av fattigdom som mangel på finansiell kapital hos enkeltindivid. Dette fortrenger alternative forklaringer som identifiserer fattigdom som et relasjonelt og komplekst problem, og skaper illusjonen av at fattgidom kan reduseres ved hjelp av global policy som mikrokreditt. Slik er mikrokredittprogrammet med på å reprodusere og redusere fattigdom.