Abstract
Denne avhandlingen dreier seg hvordan norsk bistandsarbeid foregår i Kina. Det norske bistandsarbeidet finansieres av Norad og administreres av norske misjonærer fra tre ulike misjonsorganisasjoner. Gjennom mitt feltarbeid, våren 2008, fulgte jeg misjonærene og kinesiske bistandskonsulenter i deres møte med kinesiske samarbeidspartnere. Prosjektene ble planlagt sammen med og implementert av lokale kinesiske myndigheter og stor deler av misjonærenes virksomhet gikk med til å forholde seg til disse. I tillegg gikk mye av arbeidet ut på å skrive søknader, rapporter og evalueringer til Norad.
Med utgangspunkt i at misjonærens arbeid defineres av en norsk bistandsdiskurs har jeg sett på hvordan denne virker inn på arbeidet i Kina. Med støtte fra diskursanalytiske teorier, har jeg sett på hvordan den norske bistandsdiskursen defineres ut fra en antagelse om at menneskerettigheter er det beste utgangspunktet å utarbeide bistandsprosjekter i forhold til. Ut fra dette perspektivet kunne jeg også kommet fram til at denne måten å utarbeide retningslinjer for bistand på, fører til et dårlig bistandssamarbeid lokalt siden kartet ikke stemmer overens med terrenget. En slik analyse har blitt presentert av flere bidragsytere innenfor utviklingsantropologien, blant annet av James Ferguson. Jeg fant imidlertid ut at alle aktørene i det norsk-kinesiske samarbeidet hadde en høy grad av bevissthet rundt bistandsdiskursen. Derfor klarte de også å forholde seg til den på en strategisk måte.
For å forklare denne bevisstheten har jeg basert meg på Michael Bakhtins teorier om den polyfone dialog som tar utgangspunkt i at aktører er i stand til å forstå samtalepartnerens ståsted og dermed også kommunisere med denne på en meningsfull måte. I tillegg argumenterer jeg for at det kinesiske resiprositetssystemet gjør kineserne, som i dette tilfellet er mottagerne av bistanden, i stand til å forstå bistandssamarbeidets implikasjoner.