Abstract
Oppgaven tar for seg det økonomiske fenomenet Fair Trade eller rettferdig handel i den norske varehandelen, basert på caseundersøkelser av tre norske markedsaktører. Med utgangspunkt i perspektiver fra økonomisk antropologi analyseres Fair Trade som et fenomen i skjæringspunktet mellom markedsøkonomi og solidaritet, og blir dessuten et slags prisme for å forstå politiske og økonomiske endringer ”in the making.” I oppgaven argumenteres det for at Fair Trade på en rekke områder fremstår som et multivokalt fenomen, hvor det er mange stemmer, en rekke ulike tilnærminger og således ingen konsensus. Feltet fremstår som preget av to rådende diskurser, en ”Markedsdiskurs” og en ”Rettferdighetsdiskurs,” som tilnærmer seg fenomenet fra diametralt ulike ideologiske utgangspunkt, med klare politiske konnotasjoner.
Gjennom analyser av tingene eller de rettferdige varene, så vel som utsagn og diskursive praksiser gis det forsøksvis et bilde av hvordan norske markedsaktører produserer og reproduserer forstillinger om konsum, forbrukere og marked generelt, og etisk-politisk forbruk spesielt. Aktørenes praksiser sees også i lys av rådende forestillinger om forbruk i den norske offentligheten og spesielt koblingen mellom forbruk og identitet.
Avhandlingens primære mål er å ikke bare vise hva rettferdig handel kan sies å være, men også hvordan et fenomen som Fair Trade kan gi oss innsikt i forhold som marked og moral i den vestlige markedsøkonomien, så vel som hvorfor fenomenet er såpass marginalt i sosialdemokratiske Norge. På samme tid som markedsøkonomien problematiseres som doksisk felt, gis det også en dyptgående analyse av rettferdig handel som et fenomen som alle er for og ingen kan være imot.