Vi er ikke dumme, vi er fattige! : om vitenskap, eksperter, utdanning og barrierer for folkelig deltakelse i en nicaraguansk landsby

Abstract

I denne oppgaven analyserer jeg relasjonen mellom vitenskapelige eksperter, statlige ansatte og lekfolk i en nicaraguansk landsby. Offentlige rapporter hevder at mennesker i rurale strøk ikke benytter seg av statlige tilbud, eller følger de departementale retningslinjene for helse og risikohåndtering. Det påpekes også at de ikke verdsetter formell utdanning, og er uvillige til å motta vitenskapelig informasjon. I oppgaven undersøker jeg denne påstanden, og forklarer hva som utgjør barrierene for folkelig deltakelse i helsefremmede arbeid og utdanningskampanjer.

I første kapittel presenterer jeg hvordan ekspertene uttaler seg om rural befolkning, og om hvordan de forklarer manglende samarbeid fra landsbyen som en av årsakene til at arbeidet blir ineffektivt. Jeg analyserer bruk av kultur- og identitetsretorikken i det vitenskapelige og statlige miljøet, og viser hvordan den bidrar til en marginalisering av den rurale befolkningen. Videre analyserer jeg forståelsen av kropp, sykdom og smerte, og hvordan forskjellige perspektiver på dette er med på å forhindre samarbeidet mellom eksperter og lekfolk og behandlingsprosessen. Mitt materiale illustrerer hvordan sykdom og helseforståelse springer ut fra det sosiale, og som bekrefter fortolkningsantropologiens syn på sykdom som en sosial kontruksjon. Underkommunisering av sykdom og normalisering av smerte får en sentral plass i analysen. Kjønnsidealer diskuteres også som en viktig faktor i opprettholdelse av ulike taushetspraksiser i landsbyen, og som styrer relasjonen mellom lokal befolkning og helsepersonellet. Jeg kombinerer teorier som fenomenologi og symbolsk interaksjonisme for å vise dette. Neste kapittel fokuserer på kunnskap og vitenskapelig informasjon. Jeg undersøker hvilke faktorer som spiller størst rolle i anvendelsen av ekspertise rundt vulkanske gasser og helse. Produksjon av kunnskap forklarer jeg i lys av et livsverdensperspektiv. Jeg demonstrerer at forståelse av vitenskap representerer en interaktiv prosess mellom lekfolk og eksperter, og at dens anvendelse har mer med det sosiale å gjøre enn med det intellektuelle. Dette følges av en analyse av det ambivalente forholdet landsbyens beboere har til formell utdanning. Her blir fattigdom og tidsforståelse en viktig moment. Oppgavens siste kapittel oppsummerer temaene som diskuteres gjennom en analyse av fare- og risikooppfatning. Ved å referere til kulturrelativistiske arbeid om fare og risiko, konkluderer jeg med at menneskers persepsjon varierer avhengig av både personlige erfaringer og den sosiale konteksten de befinner seg i.