Abstract
Denne oppgaven omhandler mikrokredittkunder som bor i byen El Alto i Bolivia.
Diaconía-Frif er en lånefondsvirksomhet som gjennom å tilby små lån til den hovedsakelig Aymara-etniske befolkningen ønsker å bidra til redusert fattigdom og økt sysselsetting blant befolkningen. Spørsmålet for meg i denne oppgaven blir å forsøke å belyse hvorvidt de klarer å nå sine målsetninger, og ikke minst å problematisere hvordan man måler impact hos lånekundene. Oppgaven fokuserer på hvor utfordrende det er å besvare om et mikrokredittprosjekt fungerer eller ikke, og i den forbindelse også hvilket synspunkt man besvarer problemstillingen ut fra; mikrofinans institusjonen selv, eller fra lånekundenes perspektiv? Jeg vil forsøke å vise at sett fra D-frifs ståsted fungerer deres lånevirksomhet tilfredsstillende på alle måter. Evalueringsstudier som er gjort viser redusert fattigdom, en høy tilbakebetalingsprosent og økt sysselsetting. Mitt poeng er å vise hvordan indikatorene som måles ikke nødvendigvis er universelle, men kulturspesifikke størrelser. Sett fra lånekundenes perspektiv er det nemlig et mer ambivalent syn som kommer til uttrykk. Samtidig som lånekundene sier seg fornøyde med å ha fått lån og påstår at inntektene har økt som følge av lånet, har flesteparten likevel en subjektiv oppfattelse av seg selv som fattige. Dette viser hvordan fattigdom er en subjektiv forestilling basert på kvalitative variabler og ikke nødvendigvis er en størrelse som kan måles kvantitativt ved hjelp av inntektsmåling. Sprikende empiri viser et kontinuum der lånekundene på den ene siden viste tegn på hva man kan kalle en kapitalistisk tankegang med fokus på profitt, og på den andre enden av skalaen samtidig viser en tydelig mangel på både interesse og innsikt i markedsmekanismene.
Oppgaven søker å problematisere hvordan ulike kulturelle og strukturelle faktorer virker inn på informantenes økonomiske aktiviteter og følgelig det økonomiske resultatet de oppnår som lånekunder i et mikrokredittprosjekt.