Sammendrag
”Koranskolens folk” handler om medlemmene i en tyrkiskdominert islamsk menighet. Menigheten er tilknyttet en internasjonal bevegelse som kalles süleymancibevegelsen. Jeg har gitt den navnet Koranskolebevegelsen som er mer i tråd med bevegelsens egen praksis, selvpresentasjon og selvidentifikasjon. Jeg viser hvordan Koranskolens folk benytter seg av enkelte standardiserte ytringer, som kommer til uttrykk i helt bestemte situerte møter. Jeg viser hvilken rolle imamene har i menigheten og drøfter spørsmål rundt ansettelsen av imamer. Avhandlingen tar også for seg Koranskolebevegelsens rituelle liv og lære og peker på særegne ritualer, så vel som ritualer de deler med andre sunni-muslimer. Til slutt i avhandlingen viser jeg hvordan Koranskolebevegelsen forvalter og presenterer sin religiøse kunnskapstradisjon. Avhandlingens primære mål er å vise på hvilken måte delte identifikasjonsmarkører synliggjøres hos medlemmene av Islamsk kultursentrum i Oslo. Hvordan individuell variasjon synliggjøres i ulike kontekster og hvordan Koranskolebevegelsen formidler sin religiøse kunnskapstradisjon. Dette viser jeg ved å analysere de standardiserte ytringene som dominante kulturelle modeller med symbolsk verdi av strategisk betydning. Men det er også en forskjell på ytringene. Enkelte ytringer er retorisk konstruerte begrep som jeg anser som klisjeer som i liten grad er internalisert av Koranskolens folk. Men klisjeene er ikke nødvendigvis meningstomme. De brukes i helt bestemte kontekster med en tydelig hensikt. Andre ytringer reflekterer derimot langt på vei Koranskolebevegelsens orientering innen islam. Slike ytringer har en hegemonisk posisjon i bevegelsen og meningsinnholdet gjenspeiles i bevegelsens praksis. I avhandlingens to siste kapitler påpeker jeg at total kultturell homogenitet ikke er mulig, og viser det gjennom å synliggjøre at ulike personer i menigheten har internalisert forskjellige skjemaer eller kulturelle modeller i ulik grad. I forhold til kunnskapsoverlevering har jeg pekt på at Koranskolebevegelsen bruker to strategier for å formidle religiøs kunnskap. I noen sammenhenger inntar menigheten en strategi der kunnskapen i større grad skjules, mens i andre sammenhenger brukes en strategi der kunnskapen i større grad deles.