Abstract
SAMMENDRAG
Denne avhandlingen føyer seg inn i antropologisk etnografi om rus og avhengighet. Formålet med oppgaven er å bruke narkotikaavhengige for å forstå hvordan mening i samfunn skapes og vedlikeholdes. Problemstillingen i oppgaven er hvilken betydning narkotikapolitikken kan ha for hverdagen til de narkotikaavhengige. De jeg skriver om i oppgaven har alle levd med narkotikaavhengighet i mange år. I Amsterdam og Oslo har bruk av narkotika blitt gitt ulik mening og det har påvirket de narkotikaavhengiges hverdag.
I Oslo har vi gått til krig mot bruk av narkotika og de som bruker narkotika skal bli rusfrie. Ved hjelp av kriminalisering og behandling skal vi sørge for at ingen faller utenfor samfunnets fellesskap. I Amsterdam har de akseptert at noen mennesker alltid vil bruke narkotika. Bruk av narkotika forstås blir her oppfattet som en. Målet om rusfritt samfunn er et urealistisk må og de som tar skade av sitt narkotikabruk må få hjelp.
To grunnleggende ulike oppfatninger om hva bruk av rus er og hvordan det skal oppfattes som skyldes ulike diskurser i de to byene. Min tilnærming til tema er gjennom et diskursivt perspektiv og jeg benytter Foucaults teori om tankens arkeologi. De ulike oppfatningene om hva bruk av narkotika er har røtter i historie og nasjonaldanning i de to landene. Narkotikapolitikk i de to landene har sammenheng med de historiske diskursene.
Avhandlingen handler også om to ulike diskurser som hver på sin måte forklarer hva rusavhengighet skyldes. I Oslo forklares narkotikaavhengighet som patologi, mens i Amsterdam er det valg av livsstiler. Diskursene har på vær sin måte plassert de narkotikaavhengige som ideologisk subjekt og objekt.