Abstract
Denne avhandlingen viser hvordan europeere, bosatt i Strasbourg (Frankrike) opplever europeiskhet. Jeg analyserer deres opplevelser og utsagn, koblet opp mot to ulike måter å studere konstruksjon av politiske fellesskap på. Ved hjelp av Ernest Gellner og Benedict Andersons nasjonalismeteorier viser jeg hvordan deler av europeiseringsdiskursen antar et nasjonalistisk uttrykk, dette kaller jeg nasjonalismediskurs. Men som vi skal se, er ikke denne innfalsvinkelen dekkende for hele feltet. Deler av europeiske forstås bedre i lys av Jürgen Habermas’ begrep konstitusjonell patriotisme. Dette perspektivet tar form av hva jeg kaller føderasjonsdiskurs.
Både nasjonalismediskursen og føderasjonsdiskursen er toneangivende for det forestilte fellesskapet, mine informanter lever i. De er alle nært knyttet til det formelle Europasamarbeidet gjennom sitt daglige virke. Brorparten av informantene som har bidratt med empiri til avhandlingen, arbeidet som praktikanter i Europarådet og Europaparlamentet. I tillegg har frivillige ved et informasjonssenter om Europasamarbeid fungert som en slags kontrollgruppe. Dette nære båndet mellom samarbeidsorganisasjonene og informantene, fører til at jeg også ser på hvordan praktikantene formes av organisasjonene og reproduserer deres diskurser: Hvordan de blir det jeg kaller europaagenter, agenter for det europeiske prosjekt.
Etter å ha presentert og analysert fellesskapsbyggende tiltak, informantenes opplevde Europa og deres forestillinger om seg selv og andre. Diskuterer jeg hvorvidt europeiskhet kan sies å være en etnisitet.