Abstract
”Tause skrik ”er en kvalitativ studie av minoritetskvinners smerte og er skrevet for å synliggjøre deres smertefulle sosiale felt. Minoritetskvinner befinner seg ofte i det nederste lag av samfunnet. Deres smerte har sammensatte årsaker og jeg ønsker å synliggjøre og knytte deres smerte til deres vanskelige totale livssituasjon som er vist gjennom den kvantitative Hubroundersøkelsen. I denne undersøkelsen ser man på smerte, sykdom og inaktivitet i forhold til variabler som kjønn, utdanning, arbeid, bosted og tilhørighet (vestlig, ikkevestlig eller etnisk norsk). For å kunne analysere de sosiale årsakene til deres smerte startet jeg med å gi en beskrivelse av gettoområder i Oslo der de bor. Videre gir jeg et historisk perspektiv på nasjonen som et forestilt etnisk fellesskap og på hvem som inkluderes og ekskluderes. I et slikt nasjonsbyggingsperspektiv blir immigranter ofte oppfattet som ”matter out of place”. ”Tause skrik” ser på strukturelle maktperspektiver og på individers opplevelse av slik makt. Jeg ser på årsaker til immigrasjon, der asymmetriske relasjoner etter kolonialisme, kald krig og globalisering står sentralt. Slik får vi en forståelse av hvorfor disse menneskene emigrerer til vesten og hvordan vi kan unngå individualisering av immigrasjonsfenomenet. I Norge eksisterer en implisitt multikulturalisme som politisk strategi. Jeg kaller
dette den uoffisielle multikulturalismen. Uoffisiell fordi Norge ikke uttrykkelig har en multikulturell politikk slik Canada har. Likevel mener jeg at en uoffisiell multikulturalisme utgjør en dominerende politisk strategisk tenkemåte i Norge som skaper og reproduserer smerte og ulikhet. Jeg ser på dette i et historisk perspektiv. Denne
politikken har effekt på andre forhold som forårsaker av smerte, som arbeidsledighet, fattigdom og mangel på tilhørighet. Jeg kritiserer denne politikken, som er en partikulariserende effekt av globalisering. Jeg presenterer empiri som viser at den dominerende uoffisielle multikulturalisme preger enkelte av de ulike organisasjonene som jobber med minoriteter. Jeg har sett på
disse organisasjonene ut fra kvinnenes egne opplevelser og argumenterer for at noen av disse tilbudene forsterker grensemarkeringen ”oss dem” og dermed reproduserer deres
smerte. For å forstå minoritetskvinners situasjon gir jeg en beskrivelse av deres reelle smerte. Smerte er et multidimensjonalt fenomen, og jeg ser på smerte ut fra forskjellige perspektiver (biomedisin, filosofi og sosialantropologi). Videre analyserer jeg det
smertefulle sosiale feltet hos immigrantkvinner: Mannsdominans og stigmatiserende kollektiv erfaring er en del av den vanskelige totale livssituasjon som immigrantkvinner befinner seg i. Det sosiale feltet har mange komplekse mekanismer; for eksempel minoritetskvinners møte med forskjellige offentlige institusjoner (sosialkontor, legekontor, trygdekontor, osv). Deres møte med disse institusjonene er ofte preget av konflikt. I tillegg er fattigdom og arbeidsledighet en del av deres hverdag. I deres vanskelige hverdag smeltes deres hverdagsproblematikk sammen med formidlet erfaring av global smerte og lidelse gjennom media. Konsekvensen av dette er en inkorporering av global og lokal smerte i individets kropp. Denne kroppsliggjøring av globale hendelser og det totale smertefulle sosiale felt sprer seg på et globalt nivå. Jeg kaller dette en globalisering av smerte. Det er vanskelig for leger å diagnostisere slike smerter. Mine informanter mister troverdighet innenfor den biomedisinske praksis.
”In search of respect” av Phillippe Bourgois økte min forståelse av og respekt for hvordan marginaliserte gruppers livsverden og erfaring møter dagens virkelighet. Jeg starter ”Tause skrik” med å stille spørsmål om Norge kan bli verdens mest inkluderende samfunn, slik statsminister Stoltenberg har intensjon om. Med bakgrunn i
denne tankegangen kommer jeg mot slutten av oppgaven med forslag og anbefalinger slik at verdens mest inkluderende samfunn kan bli en realitet.