Abstract
Oppgaven tar utgangspunkt i en lokal menneskerettighetsgruppe som organiserer seg i en fattig bydel I Santiago Chile. Den ser på hvordan medlemmene av denne organisasjonen rekonstruerer fortiden representert ved diktaturet. Satt opp mot overgangsregjeringens sine diskurser om demokrati, sannhet og ønske om å ta et definitivt oppgjør med fortiden er deres stemmer levende vitnesbyrd om et diktaturet som ikke kan glemmes.
De er barn av diktaturet. Faktorer som marginalitet, arbeidsledighet og dessuten varige spor av volden påført i deres bosted, La poblacion, gjør at de ikke kan se godene ved moderniseringen.
Deres sosiale representasjoner viser at de ikke gjør substansielle skiller mellom fortid og nåtid, men ser nåtiden med diktaturets perspektiv.
Oppgaven setter diktaturet i historisk kontekst og peker på hvordan installeringen av dette var en reaksjon fra eliten som anså den folkelige bevegelsen, som nådde sitt klimaks under Allende tiden, som et faretruende element. Kuppmakernes uttale intensjon var å rense hodene til det chilenske folket som hadde blitt infisert av marxismen.
Oppgaven sammenligner den nasjonale ideologien brukt av militære med pobladoresbevegelsens ambisjoner og ser på hvordan den sistnevnte var et utrykk for en identitet basert på likhet mens sistnevnte refunderte Chile for å fremme liberal markedøkonomi og slik fremme sine egne interesser.
Som sådan tar den et kritisk oppgjør med diktaturet som brukte drap, frykt og splitt og herkstaktikker for å bevisst traumatisere og slik hemme den sosiale bevegelsen som hadde vokst frem fra begynnelsen av det 20. århundre.
Først opererte diktaturet gjennom volden men i dagens demokrati operer systemet gjennom stillheten, og denne er et utrykk for frykt for den opprinnelige volden...
Oppgaven gjør utstrakt bruk av livshistorier og er slik et forsøk å gi deres stemme en viktig plass i defineringen av sin egen virkelighet og slik ta begrepet om "intelectual Collegues" som den amerikanske antropologen Julia Paley fremmer.