Abstract
Sammendrag
I dette studiet er det fokus på to maritime organisasjoner i søken etter forståelse av sikkerhetskultur og hvordan den utøves. Sikkerhetskultur har som begrep i større grad har fått et fokus etter Scandinavian Star-ulykken i 1990. Feltarbeidet mitt er gjort på to passasjerbåter som jeg definerer som to totale institusjoner hver for seg. Sammensetningen av folkene om bord i båtene er ett sett av det jeg kaller ”båtfolk” som har positivt valg et yrke til sjøs og et sett med ”catering”-personell som mer eller mindre er tilfeldig at de har tatt seg jobb til sjøs som servitører eller i renhold. Mellom disse kategoriene av folk er det en kunnskapsakse som skiller hvilken læring og utøvelse av sikkerhet. Jeg kategoriserer to typer risiko, den risiko som er i det daglige liv som en følge av at båtene er i bevegelse avhengig av været, og den risiko at båten kan bli sjøudyktig og må evakueres. Den sistnevnte risiko er læring nedfelt i byråkratiske doktriner i form av foreskrifter fra myndighetene. Det emiske fokuset av læring til håndtering av risiko, er fokuset forberedelse til nødssituasjon. Mine studier viser at håndtering av dagliglivets risiko vil være påvirket av hvilken kunnskap aktørene besitter i forhold til forberedelse av nødssituasjon. Denne kunnskapen er ulikt fordelt i organisasjonenes strukturerte hierarki.
På vegen til forståelsen av sikkerhetskultur er organisasjonene bredt analysert med en symbolsk tilnærming. Symbolene ligger i den fysiske konstruksjon, i handlinger og i språk og uniformer som befester hierarki og rang. Innenfor disse rammene av rang utøves dagliglivet, både fritid og jobb, 24 timer i døgnet, 22 dager i strekk. Aktørenes hverdag til sjøs er dagliglivet det å forholde de seg til rang, hierarki og medarbeidere i et ”landskap” som stadig er i bevegelse.