Abstract
Sammendrag
Avhandlingen har studert og sammenlignet hvilke prosesser og mekanismer som utspiller seg mellom trenere, spillere og foreldre på to jentelag i ungdomsfotball. Utgangspunktet var overgangen til 11´er fotball med hovedvekt på perspektiver av konkurranse, deltakelse og relasjoner. Innsamling av informasjon pågikk primært under lagenes treninger og kamper, gjennom antropologiske innsamlingsteknikker som deltakelse, observasjoner, intervjuer og samtaler.
Norges Fotballforbunds målsettinger for ungdomsfotball er å utvikle talenter og å bevare bredden. Trenerne er viktige aktører for å oppnå målene i praksis, noe som imidlertid ser ut til å være vanskelig innenfor samme lagenhet. Der trenerne la hovedvekten på talentutvikling, sluttet flere spillere. Valgte trenerne å legge til rette for å inkludere samtlige spillere, var det flere som fortsatte, mens talentene utviklet seg mer langsomt. Ettersom forbundet ønsker å utvikle talenter i et framtidsperspektiv, tydet mye på at trenerne som prioriterte bredden i størst grad klarte å forene målene.
Undersøkelsen underbygger delvis oppfatninger om at jenter er opptatt av det sosiale ved idrettsdeltakelse. Det sosiale var derimo ingen motsetning til ønsket om å utvikle fotballferdigheter. Konkurranse var gøy hvis jentene var sammen og konkurrerte mot andre lag. Hvis konkurransen var mellom jentene for å få mest mulig spilletid ble fotball for flere kjedelig. Denne konkurransen så også ut til å skape et sportslig hierarki, som igjen fikk betydning for trener-spillerrelasjoner og de sosiale relasjonene mellom spillerne.
I lys av moderne familieideologi var det flere av foreldrene som frivillig prioriterte tid og økonomi for at barna skulle få muligheten til å spille fotball. Den organiserte fotballen var for foreldrene en trygg arena i motsetning til andre interesser og miljøer av mer negativ karakter. Gjennom fotballen kunne døtrene tilegne seg nyttige egenskaper for framtiden.